Dette er meg: Mobbing

Først så vil jeg bare si at jeg skriver ikke dette for å få sympati, eller at folk skal syns synd på meg. Dette er for min egen del, men jeg vil også dele dette med andre. Det er helt sikkert andre der ute som vil kjenne seg igjen i det jeg vil skrive om her. Hatt de samme tankene og følelsene som meg, vært igjennom det samme som meg, eller skal igjennom det jeg skal gjennom. Og hvis jeg kan hjelpe en eneste person til å føle seg mindre alene, eller inspirere andre til å fortelle sin historie så er det verdt det. For vi trenger og fortelle historiene våre. Mobberne må forstå hva de gjør mot oss, og hva vi gjør med oss selv som konsekvenser av mobbing.

Hvor skal jeg begynne? Kanskje best å begynne fra begynnelsen…

Helt fra jeg kan huske har jeg vært større enn de andre på min alder (ja, jeg mener i størrelse, ikke høyde eller noe). Noen ganger kan det nok ha vært mine øyne som så meg som mye større, men for det meste stemte det. Da jeg var yngre så tenkte jeg ikke så mye over det. Vi mennesker kommer i forskjellige former og størrelser, hvorfor skal et barn syns det er rart. Det var ikke før andre begynte å peke det ut for meg at jeg satte meg ned og tenkte over at jeg faktisk var større enn de andre barna. Det å innse at det blir sett på som noe negativt i en ganske ung skolealder er ikke lett. Barn kan vare veldig slemme mot hverandre. Og det fikk jeg oppleve etter at jeg begynte i 6.klasse. Det var ikke så ille, men noen barn var veldig opptatt av at jeg ikke skulle ha det så bra. Det fikk så være, det er ikke som om jeg fortsatt er sint eller sure på de, jeg har lært meg å gi slipp på sinnet. Det jeg ikke har lært meg er å gi slipp på er det de sa og gjorde mot meg. Det at jeg fikk høre at jeg var feit, stygg eller dum er fortsatt med meg. Det at jeg fikk høre at jeg var dum gjorde at jeg ville bli flinkere på skolen, for å vise de at jeg faktisk ikke var dum. Det at de syns jeg var stygg eller feit var ikke noe jeg kunne gjøre noe med følte jeg. Jeg var ganske flink på skolen på barneskolen, og ungdomsskolen. På ungdomsskolen derimot så ble det å være flink sett på som negativt. Istedenfor å høre at jeg var dum, ble jeg nå kalt skolelys. Og hver bra karakter eller riktig svar ble rakket ned på. Jeg ble fortsatt kalt stygg og feit, men det var jo ikke noe nytt.

Jeg skal innrømme at ungdomsskolen var mye verre enn barneskolen. Jeg var tenåring, og hadde allerede mye følelser og tanker rundt livet og andre ting, så det hjalp ikke når noen av de andre elevene hjalp til med å gjøre de følelsene og tankene mye større og verre. Det skal sies at jeg tror at mobbing virker mye verre for de som blir mobbet enn de andre rundt. Jeg sier ikke at mobbeofrene overdriver eller at det de føler ikke er riktig. Det jeg mener er at jeg tror det er vanskelig for de rundt mobbeofrene og sette seg inn i hva de tenker og føler, for alle mobbesituasjoner er ulike.

Det var dager hvor jeg kom hjem fra skolen og gråt for det var så ille som dagen hadde vært. Det ble for mye for meg. Jeg prøvde hele tiden å ikke vise mobberne og de som stod og så på at jeg ble såret av det de sa. Jeg gjemte alt av følelser til jeg kom hjem og var alene. Alene på rommet mitt, det var da alt kom frem. Jeg krøllet meg sammen på senga, eller i kosestolen og lot alt av følelser slippe ut. Sa det ikke til noen, dette var mitt problem. Men som sagt, noen dager var verre enn andre, og noen ganger rakk jeg ikke opp på rommet før tårene kom. Jeg tror det er greit, jeg er glad for at mamma og pappa visste om hva som skjedde. Å være alene om slike ting kan ødelegge mer enn det hjelper. Så hvis du går gjennom noe av det samme, snakk med noen du stoler på. En god klem eller noen gode ord kan hjelpe mye. Selv om det er mye lettere å tro på det negative som blir sagt enn det positive.

Det skal også sies at jeg var aldri alene i denne situasjonen. Jeg er så heldig at jeg har en tvillingsøster. Hun er den beste personen jeg vet om, og hun har reddet meg mer enn en gang. Hun gikk gjennom akkurat det samme som meg, og jeg hadde gitt hva som helst for å kunne gjøre det slik at hun ikke hadde trengt det. Hun var den av oss som viste hvor såret hun ble der og da. Men samtidig så var det som gjorde at jeg ikke gjorde det. Jeg ville beskytte henne, så jeg ble sint på mobberne og forsvarte henne på en måte, og så fikk jeg føle på alt når jeg kom hjem.

På ungdomsskolen begynte mange av jentene å bli mer og mer opptatt av hvordan de så ut. Det var jenter som kunne se seg i speilet og si at de var så feite, når sannheten var at de var på størrelsen med utstillingsdukker hele gjengen. Og der stod jeg da, stor og feit som jeg var, og kunne fått plass til to av dem i buksa mi. Men de følte seg feite, de syns de så feit ut. Hva tenkte de da om meg? Jeg sier ikke at man skal være redd for å si ting i tilfelle noen rundt deg tar det feil, men noen ganger kan det være lurt å tenke seg om to ganger.

En ting jeg er evig takknemlig for er vennene jeg hadde. Vi var en fin gjeng, og når jeg tenker tilbake på ungdomsskolen så er de jeg husker først, og de minnene er bare positive.

Da jeg var ferdig på ungdomsskolen var det tid for videregående. Jeg gledet meg vilt til å begynne på videregående. For det første så søkte vi oss inn på den skolen i Moss vi visste at mange av de fra ungdomsskolen ikke kom til å gå på, noe som gjorde at vi slapp mange av dem. Videregående var også en mulighet til å treffe mange nye mennesker, finne flere venner og legge alt det andre bak seg. En ny start på en måte. Jeg var fortsatt nervøs, for mange nye mennesker betydde også mange nye som kunne komme med negative kommentarer eller se på meg på en negativ måte. Men som mamma sa, på videregående har man blitt mer voksen, og det stemte jo. For jeg slapp endelig å ha den klumpen i magen når jeg gikk hjemmefra og skulle på skolen. Den følelsen av at man gruer seg så ille at man føler at man nesten skal kaste opp, den følelsen jeg hadde nesten hver dag av ungdomsskolen. Selvfølgelig så var det unntak.

En av guttene i klassen min, som jeg egentlig aldri kom overens med av en eller annen grunn. Ikke det at jeg hadde så mye med han å gjøre, men jeg følte alltid at det var noe som ikke stemte helt. Vi satt i klasserommet en dag andre året mitt, det var ikke så mange der, og ventet på at timen skulle begynne. Da han plutselig begynte å synge den Ole Ivars sangen «Nei, så tjukk du har blitt.». Det var som sagt andre i klasserommet. Han satt til og med sammen med flere av sine venner. Men av en eller annen grunn så snudde han seg til meg, en han hadde kanskje sagt to ord til tidligere, og ropte «Syng med da Guro!».  Så sang han den igjen. Jeg satt sammen med bestevenninnen min og min daværende kjæreste og tenkte ikke over å bekymre meg for noe. Men i det øyeblikket stod verden stille. Hadde jeg gått for lenge uten å bli mobbet til å huske at jeg måtte være bekymret? Hadde jeg gjort han noe? Hadde jeg gjort noe som gjorde at jeg fortjente dette? Tankene raste gjennom hodet mitt, og jeg kjempet mot tårene. Kan være at jeg la mer i dette enn det som var ment, men med tanke på stillheten i rommet var nok ikke jeg den eneste som skjønte hvordan dette var ment. Jeg klarte ikke si noe, jeg bare samlet sammen tingene mine og forlot rommet. Kjæresten min kom etter meg, men jeg bare unnskyldte meg og gikk. Jeg gikk aldri til den timen, jeg klarte ikke å møte de som satt i det rommet. Det skal sies at noen av de som satt i rommet kom bort til meg i løpet av dagen og sa at de syns han hadde gått over streken, noe jeg satte pris på. Dette er en typisk situasjon de andre som var der ikke tenker på, kanskje de til og med ikke husker at det skjedde, men det vil være en ting jeg aldri vil glemme. Det minnet meg på at jeg ikke var trygg, at jeg ikke kunne senke skuldrene ennå. Det var ikke mange slike situasjoner på videregående, men jeg gikk fortsatt rundt og lurte på om folk sa ting bak ryggen min.

Til de som blir mobbet på skolen vil jeg gjerne si et par ting. Snakk med noen om hva du går igjennom, ikke hold det for deg selv. Hvis du snakker om det kan du få hjelp. Snakk med en lærer du føler deg trygg på, en du stoler på. Hvis det ikke blir gjort noe, fortell det til foreldrene dine. Sett krav til skolen at de skal hjelpe deg. Hvorfor skal ikke du kunne glede deg til å gå på skolen hver dag, hvorfor skal de andre ha det bra på skolen og ikke du?
Jeg kommer ikke til å si at det bare er å ikke bry seg om hva de sier, for jeg vet at det er umulig. Å ignorere problemet er ikke å løse det. Løsningen på mobbing er at det blir stoppet, ikke ignorert. Og hvis man ikke klarer å ignorere det, er det da mobbeofferet sin skyld at hver dag blir et helvete? Nei, mobbing må stoppes, mobbere må stoppes.

Mobbingen jeg har vært igjennom har gjort at jeg helst vil være usynlig. Det folk ikke ser, kan de ikke kritisere. Og selv om jeg har blitt mobbet, og de tydeligvis ser meg og alt som er galt med meg, har det gjort at jeg noen ganger føler meg usynlig. Men for det meste har det gjort at jeg føler at jeg står midt i lyskasteren med alle øyne på meg. Jeg føler meg ofte dømt for hvordan jeg ser ut. Det som er viktig å få frem er at jeg vet at mange av de følelsene og tankene jeg har er bare i hodet mitt. For eksempel, hvis jeg skal kjøpe meg en ny bukse eller en genser. Da er det noe inni meg som får meg til å tenke at personen i kassa på Lindex eller hvor enn jeg er, dømmer meg pga av størrelsen. Jeg skammer meg når hun løfter opp den teltduken som er formet som en genser. Ja, jeg trenger stor størrelse, men hun bak kassa kunne sikkert ikke brydd seg mindre. Hun bryr seg sikkert ikke om hvilken størrelse jeg bruker, hun bryr seg sikkert bare om at jeg bruker penger i butikken deres. Så hvorfor skammer jeg meg? Jo, fordi i hodet mitt vil hun le og himle med øynene med en gang jeg snur ryggen til. Dette sier kanskje mer om meg enn noe annet, men det er slik jeg har blitt.

Etter videregående fikk jeg jobb i en dagligvare butikk, og jeg fant endelig noe jeg følte meg flink til. Jeg trivdes så godt, og ville gjerne satse på en slik type jobb. Jeg traff mange nye mennesker, og fikk mange venner. Jeg hadde det veldig bra. Det var også mens jeg jobber i den butikken som noe skjedde som fortsatt er en av de tingene som har såret meg mest skjedde.
Jeg var «ung og dum» og fikk et lite crush , ble litt små-forelsket, i en jeg jobbet sammen med. Det var ikke noe alvorlig, mest det at jeg syns han var en veldig kjekk mann. Men en gang vi jobbet sammen så skulle vi ut å hente vogner, noe jeg ikke syns var så veldig moro, men det gikk greit. Vi måtte ta rullebåndet opp på taket for å hente vogner der, og mens vi stod på rullebåndet stod vi og pratet. Det var ikke om noe spesielt eller noe alvorlig, men vi hadde en samtale gående. Plutselig stopper han å prate, ser på noe over skulderen min og smiler. Så ser han på meg igjen og ber meg flytte meg fordi han ser ikke den fine dama som var bak meg. Han sier dette på en spøkende måte, men han mener det. Det var veldig sårende for meg. Igjen så kjempet jeg mot tårene, men jeg klarte å holde de tilbake. Jeg ble ganske irritert, så jeg snudde meg og gikk nedover rullebåndet så jeg ikke skulle stå i veien. Han tok dette som at jeg prøvde å være morsom, men det gjorde jeg ikke. Dette hadde heller ikke noe med at jeg syns han var kjekk, dette hadde såret meg uansett hvem som hadde sagt det. Det handlet mest om at jeg var plutselig ikke viktig nok til å prate med eller se på, jeg var i veien for noe bedre og penere.
Jeg skriver heller ikke om disse situasjonene for å henge ut noen, eller for at de skal føle seg dårlig. De vil jo ikke lese dette, eller huske det, men jeg skriver dette for at de som faktisk leser dette skjønner at det ikke skal mer til før en allerede usikker person tar ting feil. Hadde det ikke vært for mobbingen og det dårlige selvbildet jeg allerede hadde, så hadde jeg kanskje sett humoren i det som skjedde.

Jeg visste ikke om jeg kom til å skrive om det jeg skal skrive om nå. Det er det som er vanskeligst for meg å snakke om eller tenke på, men siden jeg skriver om dette temaet og meg så vil jeg være ærlig. Det jeg vil skrive om nå er tross alt det som har satt flest spor, det som har gjort mest skade.
Å bli mobbet på skolen er en ting, og jeg prøver ikke å bagatellisere det på noen måte, men å bli mobbet av et familiemedlem er verre. I hvert fall for meg. Vet ikke om jeg skal kalle det mobbing, men å kalle det psykisk mishandling er noe jeg syns er veldig vanskelig selv om kanskje det er det mest riktige.
For meg så var mormor den personen som har gjort mest skade for meg.
Mormor var min beste venn som liten. Hun støttet meg alltid, hun kunne ikke skryte nok av meg. Hun var så glad i meg og jeg i henne. Hun var den jeg «rømte» til hvis jeg hadde en dårlig dag, hvis skoledagen hadde vært fæl. Men da jeg gikk på videregående forandret det seg. Hun ble en person jeg «rømte» fra.
Det begynte med at hun ble veldig opptatt av jeg skulle slanke meg. Hun begynte å tilby meg penger for å gå ned i vekt. Dette høres kanskje ikke så ille ut, men jeg følte meg allerede feit nok. Dette hjalp ikke. Det at mormor kommenterte og kritiserte vekten min gjorde ting mye verre. Det motiverte meg i hvert fall ikke til å ta tak i vekta mi og gjøre noe med det. Etter flere kommentarer om saken, ble ting verre. Hvis vi var der på middag kunne hun ta mat fra tallerken min hvis hun syns jeg hadde fått for mye. Jeg fikk ikke spise bursdags kake i familie bursdager fordi jeg var feit nok. Ikke nok med at hun syns jeg burde slanke meg, men hun brukte faktisk ordet tjukk og feit. Aldri overvektig, alltid feit eller tjukk.
Jeg ble også kalt stygg fordi jeg gikk med pannebånd, noe hun hatet at jeg gjorde. Hun spurte til og med en venninne som var med oss til henne en gang om ikke hun også syns at jeg var stygg med pannebånd. Dette ble en veldig vanskelig situasjon for venninnen min. Her var hun på besøk hos noen hun ikke kjente, bestemoren til en skolevenninne, og så ville hun ha svar på om jeg var stygg. Jeg passet på å be m unnskyldning på vegne av mormor etterpå, men var det virkelig jeg som skulle si unnskyld? Nei, og det passet venninnen min på at jeg visste også.
Etter som tiden gikk ble det verre og verre. Jeg kunne ikke komme på besøk en gang uten at mormor nevnte dette med at jeg var feit, stygg eller generelt ikke bra nok. Jeg fikk ikke gode nok karakterer heller. For mormor var skole veldig viktig, og jeg var ikke god nok, noe hun passet på at jeg visste.
Det er rart, for ettersom tiden har gått så har jeg glemt alt som ble sagt av de på ungdomsskolen. Jeg husker bare følelsen jeg hadde, hvor vondt det gjorde. Med mormor så husker jeg hvert ord.
Hun gjorde det samme med søsteren min, og igjen for å prøve og beskytte hun så sa jeg til mormor at hun kunne si hva hun ville til meg, men at hun ikke skulle si slike ting til Pia. Det mormor da gjorde var at hun bare sa «jeg vet dere ikke liker å prate om dette, men…» før kritikken begynte. Så Pia slapp ikke unna. Og igjen så var jeg heldig som hadde Pia i dette. Vi pratet ikke så mye om det som foregikk, men bare det at vi visste hva den andre gikk gjennom hjalp.
Vi trengte og slanke oss før en brystreduksjonsoperasjon vi skulle gjennom, og pga av alt det mormor sa så klarte vi ikke å bli motiverte til det, så vi ble sendt på Grete Roede kurs. Jeg hadde ikke lyst i det hele tatt, jeg satt faktisk og gråt for meg selv under første kurset. Hvorfor gikk jeg på det hvis jeg ikke ville? Vel, jeg følte virkelig at jeg ikke hadde noe valg. Jeg ville at mormor skulle være stolt av meg igjen, slik hun hadde vært da jeg var liten. Jeg ville føle at hun var glad i meg igjen. Jeg ble ikke overrasket over at det ikke fungerte. Jeg var jo ikke der for å forandre meg for min skyld, jeg var der for mormors skyld. Pia slet også med sitt, og hun visste ikke hvordan hun skulle takle det så hun begynte med selvskading. Det er en veldig alvorlig ting og ingen av oss visste hva vi kunne gjøre for å hjelpe henne. Så på sommeren 2005 fant mamma noe. Hun leste om et sted som het Alm Senteret i et ukeblad eller noe. Det er en gård ett eller annet sted i Norge, jeg husker helt ærlig ikke hvor det var, som du bor på i 4 uker. Der lærte vi hvordan vi skal spise, trene og leve livet mens vi går ned i vekt. Mormor og bestefar tilbød seg å betale for det, og Pia og jeg ble igjen sendt et sted som vi følte vi ikke kunne si nei til. Mamma og bestefar kjørte oss dit, slapp oss av og dro hjem. Pia og jeg ble stående igjen på gårdsplassen alene og lei oss. Vi gikk inn i hver vår brakke, hvor vi skulle bo i 4 uker og gråt. Igjen så var det helt sikkert ikke så ille som det høres ut som, men det man må forstå er hvordan det føltes for meg der og da. Her ble jeg sendt av gårde for å slanke meg på en gård langt oppe i gokk, uten å være motivert til det og uten å ville det. Noe positivt kom ut av det, for jeg traff en masse mennesker som var veldig hyggelig. Det var faktisk noe befriende ved det å være sammen med mennesker som visste hvordan du hadde det. Ingen dømmende blikk, ingen kommentarer om at jeg var for feit. Bare mennesker som syns det var like vanskelig som meg å stå opp klokka 07 for å gå tur i en time, eller å trene kickboksing og føle at du nesten svimer av fordi man er i så dårlig form. Men en del av meg likte meg ikke der, og klarte nesten ikke å vente med å komme meg hjem. Og igjen, så var ikke dette noe som holdt da jeg kom hjem.
Da vi kom hjem kunne jeg faktisk se at mormor var stolt, og det fordi hun så at vi hadde gått ned. Men det var den ene gangen, uka etterpå var kommentarene tilbake. Vi hadde ikke gått ned nok.
Mamma prøvde å hjelpe oss, hun snakket med mormor flere ganger for å få henne til å slutte, men det fungerte ikke. Det ble tilslutt til at vi bare dro dit når vi måtte, og for å treffe bestefar. For under hele den tiden som dette pågikk kom det aldri en eneste negativ kommentar fra bestefar, og det vil jeg være evig takknemlig for.
Mormor døde i 2009, og jeg ble lei meg. Jeg sørget for den mormoren jeg hadde da jeg var liten. Den mormoren som fortalte eventyr, som ble med på leken så fort vi gikk inn døra der hjemme. Hun om bakte boller sammen med oss, eller som ga oss penger så vi kunne gå i butikken å kjøpe is om sommeren. Henne savner jeg, hun er jeg glad i. Den mormoren jeg hadde de siste årene er jeg ikke glad i, hun savner jeg ikke. Etter at hun døde slet jeg veldig med dårlig samvittighet pga dette. Mamma så at det var noe galt og spurte ofte hva det var, men det tok lang tid før jeg turte å fortelle henne det. Fortelle henne at jeg ikke savnet mormor, hennes mamma. Men mamma var fantastisk, forståelsesfull og jeg hadde ikke lenger dårlig samvittighet.

Det mormor gjorde sitter i meg ennå. Jeg sliter fortsatt med dårlig selvtillit, dårlig selvfølelse og føler meg ofte ikke bra nok.
Jeg sliter ofte med tanker om hvordan kan noen være glad i meg eller godta meg sånn som jeg er hvis ikke min egen mormor klarte det. En i familien min, en jeg skulle kunne gå til hvis jeg har en dårlig dag, klarte ikke godta meg. Jeg var ikke bra nok, ikke pen nok, ikke tynn nok, ikke smart nok. Hvis hun, en som skulle være glad i meg og støtte meg uansett ikke klarte det, da var det nok sant.
Jeg har fortsatt dager hvor jeg føler sånn. Dager hvor det å stå opp av senga er det vanskeligste jeg gjør. Hvor jeg gråter i bilen på veien til og fra jobb. Hvor jeg har lyst til å forsvinne bort fra alt og alle. Dager hvor jeg har lyst til å pakke bilen og se hvor langt vekk jeg kan komme. Dager hvor jeg ser meg selv i speilet og ikke skjønner hvorfor folk er glad i meg. Dager hvor jeg smiler og ler utenpå, men gråter inni meg.
Jeg er veldig negativ mot meg selv, og ser på meg selv på en veldig negativ måte. Når jeg ser meg selv i speilet så ser jeg en som er på størrelsen med en sumobryter. En som er alt for stor og alt for dårlig.
Det skal sies at jeg har fantastiske foreldre. Mamma og pappa har støttet meg gjennom alt. De er alltid der for meg hvis jeg trenger en klem eller noen å høre på meg. Jeg er bare alt for dårlig til å prate om ting. Mye av hva jeg føler og tenker holder jeg for meg selv for jeg vil ikke plage noen.
Pia har også hjulpet meg, som jeg skrev tidligere. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne.
Jeg har også mange venner som hjelper meg mye uten at de kanskje innser hvor mye. Hver gang de smiler til meg, gir meg en klem eller ler av en av spøkene mine så letter det litt. Det gjør meg litt lettere og hverdagen litt lysere.
Jeg vil også spesielt nevne Kenneth, Christine, Helene, Robin; Iselin, Marius og Maria. Vi har holdt sammen en stund nå og jeg er veldig glad i dere alle sammen. Jeg setter så pris på dere, og håper dere en dag forstår hva dere har gjort for meg.
Hvis noen leser dette så vil de kanskje spørre seg selv om hvorfor ikke jeg har slanket meg. Hvis jeg hadde det så forferdelig, hvorfor ikke gjøre noe med det?
Jeg kunne gjort det, og som jeg har skrevet over her så har jeg prøvd forskjellige måter. Men jeg gjorde det aldri for min egen skyld. Jeg gjorde det alltid for noen andre. Og derfor fungerte det ikke. Hver gang mormor sendte meg på et slankekurs eller kalte meg feit eller stygg gjorde hun bare vondt verre. For resultatet ble at jeg spiste en sjokolade eller drakk en brus, det fikk meg aldri til å tenke at denne sjokoladen må jeg ikke spise. Skal jeg slanke meg så skal jeg gjøre det for at jeg skal ha det bra, ikke for at mormor eller hvem som helst andre skal være glad i meg. Jeg må kunne ta tak i mine problemer og gjøre en forandring som skal kunne holde.

Det høres ille ut, men jeg vet at jeg er ikke alene om å føle det sånn. Det er mange der ute, uansett hva de har gått igjennom som føler det slik. Og hvis du er en av de, og du leser dette så vil jeg gjerne si noen ting til deg:

Du er ikke alene. Du har folk som bryr seg om deg. Og hvis du til tider føler at det ikke er sant så vit at jeg bryr meg. Jeg vet kanskje ikke hvem du er, men jeg tenker på deg. Jeg tenker på om du har det bra. Og jeg vil at du skal vite at DU er bra nok akkurat sånn som du er. Hvis det er noe ved deg du føler du må forandre så gjør det for din egen skyld, ikke gjør det for noen andre. For til syvende og sist så er den eneste som trenger og være glad i deg, deg selv.

~Guro~

(Ble først publisert på den gamle bloggen, men er et veldig viktig tema, så det publiseres her også)

Advertisements

11 thoughts on “Dette er meg: Mobbing

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s