Dette er meg: Sykehuset. Det begynte i 2011

Hei.

I somme skrev jeg et innlegg om meg og mobbing. Det ble lest av veldig mange, og jeg fikk så mange fine tilbakemeldinger. (Hvis du vil lese det så kan du trykke her)
Hvorfor jeg skriver dette er for å forklare hva jeg skal igjennom videre i år. Som tittelen sier begynte det hele i 2011.

Gallestein

Jeg begynte å få intense magesmerter i perioder mot slutten av året. De var ikke like vonde i begynnelsen, men ble bare verre og verre. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg fikk de, for det var ikke noe mønster med hva jeg spiste og når smertene kom. Jeg gikk lenge før jeg oppsøkte legen min. Jeg gikk ikke til legen før i april, for da hadde smertene blitt såpass ille at jeg måtte finne ut hva det var. Hun kunne fort si meg hva det var da jeg forklarte smertene til henne. Jeg hadde gallestein. Dette høres kanskje ikke så ille ut, men for de som ikke har hatt det selv kan jeg umulig forklare hvor vondt det gjorde. Legen min sendte brev til sykehuset, og jeg ble tatt inn til ultralyd. Han som utførte ultralyden fortalte meg at det var vanlig å ha rundt 10 gallesteiner, men jeg hadde opp imot 30 stk.
Jeg fikk snakke med en kirurg noen uker senere. Jeg hadde med meg mamma, for jeg har en tendens til å bli ganske nervøs når det gjelder slike sykehusting, så jeg ville ha med ho så vi begge to kunne få med oss informasjonen. Det første kirurgen sa da jeg kom inn døren var at «ved alle operasjoner er det risker, deriblandt død». Og vips så var mamma skeptisk til operasjonen og alt som hørte med. Men jeg var bestemt, jeg ville operere de bort. Jeg fikk etterhvert operasjonsdato. 1 november 2011 skulle jeg endelig bli kvitt de. Den siste tiden før operasjonen hadde jeg så ofte vondt at jeg var på legevakta en gang i uka og måtte få hjelp med smertene. Jeg hadde så store smerter at jeg kastet opp. Fordi jeg hadde så mange steiner, ville jeg mest sannsynlig få gallestein flere ganger hvis jeg bare fjernet steinene, derfor bestemte kirurgene seg for at det var best og bare ta ut hele galleblæren min, noe jeg ikke hadde noe i mot. Jeg ville ikke få tilbake de smertene jeg hadde hatt.

Operasjon tirsdag 1. november 2011

Endelig var dagen her, og jeg skulle bli kvitt disse hel… steinene. Mamma kjørte meg til sykehuset, og jeg ble tatt imot av en veldig hyggelig sykepleier. Hun viste meg til rommet mitt, og jeg ble gjort i stand. Så ble jeg kjørt ned til operasjonsstedet. Jeg ble først liggende i ett rom sammen med noen andre pasienter som skulle opereres. Her fikk vi satt inn veneflon, og fikk hilse på legen. Han var en vikar som kom rask inn i rommet og hilste på oss før han gikk ut igjen.
Det er det siste jeg husker før jeg våknet opp på rommet mitt igjen senere på dagen. Det tok lang tid før jeg våknet ordentlig etter narkosen. Jeg våknet, men sovnet nesten med en gang. Mamma kom etter jobb, men måtte sitte og vente ved siden av sengen min ganske lenge før jeg våknet slik at vi kunne dra hjem. Jeg var gjennom en kikkehullsoperasjon, og ble derfor sendt hjem samme dagen. Sykepleieren sa flere ganger at jeg kunne få dra hjem når jeg hadde fått i meg en kopp med suppe eller en brødskive. En av de gangene jeg var våken fikk jeg en tørr brødskive med syltetøy på, men den kom opp igjen med en gang så jeg fikk sove litt til.
Jeg tror klokka hadde blitt rundt 8 eller 9 på kvelden da jeg endelig satt i bilen på vei hjem til mamma og pappa. Jeg skulle bo der i dagene etter operasjonen, for jeg kunne ikke være alene. Og godt var det…

Legevakten i Fredrikstad lørdag 5. november 2011

Dagen begynte fint. Jeg begynte og komme meg etter operasjonen. Jeg hadde hatt litt vondt, men det kan man jo vente seg. Etter middag skulle jeg legge meg litt på sofaen, men jeg lå ikke noe godt så jeg reiste meg igjen. Jeg kan ikke begynne og prøve å forklare de smertene jeg fikk. Jeg fikk nesten ikke puste, og mamma måtte holde meg oppe for at jeg ikke skulle gå i bakken. Jeg fikk satt meg på en stol i stua, og fortet meg å ta noe smertestillende, men de fungerte ikke. Vi ringte sykehuset og fikk beskjed om å gi det litt tid, hvis ikke det ble bedre skulle vi ta kontakt med legevakten i Fredrikstad.
Pillene fungerte ikke, jeg ble mer og mer nervøs samtidig som jeg prøvde og ikke vise det til mamma eller Pia. Tilslutt ringte vi legevakten, og jeg fikk beskjed om å komme inn. Pappa og mamma kjørte meg til Fredrikstad sykehus, og jeg ble lagt inn på et rom. Vi måtte ikke vente lenge før de kom og hentet meg. Jeg skulle på CT. Jeg visste ikke hva en CT var, men bekymret meg mer for smertene enn noe annet. Jeg fant fort ut at CT er ikke noe farlig. Er som en stor sirkel du blir kjørt inn i. Det værste med CT er kontrastvæsken de gir deg gjennom veneflon i hånden. Sykepleieren sa at jeg kunne forvente en metallsmak i munnen, og en følelse av at jeg har tisset på meg. Så det hørtes jo veldig moro ut tenkte jeg, NOT! Metallsmaken er mer som blodsmak, og ja det føltes ut som om jeg hadde tisset på meg. Man blir så varm i kroppen at det kjennes ut som om du tisser på deg. Jeg ble så i tvil at jeg måtte sjekke etterpå at klærne mine var like tørre som da jeg kom dit.
Etter CTen måtte mamma og jeg vente litt mens legene så på bildene fra CTen. Det kom flere sykepleiere innom som sjekket blodtrykk, og som spurte om mye rart.
Så etter en stund fikk jeg beskjed om at jeg ble lagt inn på sykehuset. Ja, ja tenkte jeg. En natt på sykehus er jo ikke så ille. En natt… Ja, det kan du tro…

Fredrikstad sykehus

Hva kan jeg si om det å ligge på sykehus… Det er, for det første, noe av det kjedeligste i hele verden. Jeg husker ikke så mye av den første uka. Jeg hadde høy feber og infeksjon i kroppen. Det ble tilsammen 3 uker på Fredrikstad sykehus hvor jeg gikk gjennom litt av hvert.
De fant ut at det måtte være noen galleveier som ikke var tettet etter første episoden, som førte til lekkasje av gallevæske ut i kroppen min. Så det første de gjorde med meg var at jeg ble sendt til noe som heter ERCP (gastroskopi). Det er en undersøkelse hvor man får medisiner så man sovner, så fører de en slange med kamera på ned i halsen din og undersøker magen/galle/tarm. Dette ble første marerittet. Jeg fikk ikke nok medisiner så jeg sov ikke, jeg var våken under hele undersøkelsen. Jeg prøvde å si i fra om at det gjorde vondt, men jeg hadde en plastikk ring i munnen så jeg ikke skulle tygge på slangen så de forstod ikke hva jeg sa. Så der lå jeg da, og ropte at det gjorde vondt, uten noen respons fra de andre i rommet. Til slutt måtte to sykepleiere holde meg fast for jeg prøvde å komme meg opp og bort. Det gjorde utrolig vondt og når jeg tenker på det kjenner jeg fortsatt følelsen av den slangen i halsen og blir kvalm. Etter at jeg var ferdig ble jeg kjørt opp på rommet mitt igjen, og der lå jeg alene bak gardina mi og gråt resten av dagen. Kanskje en overreaksjon fra min side, men sånn var situasjonen. De hadde lagt inn en stent som skulle føre lakkasjen riktig sted, så det var bare for meg å vente å se om det fungerte.
Etter noen dager fant de ut at den fungerte ikke. Det var fortsatt lekkasje. Så de la en ny plan. De skulle sette inn et dren for å tømme væsken ut av magen min, for å se om stenten fungerte da. Så da var det en tur ned til dren-avdelingen. Den het selvfølgelig ikke det, men jeg husker ikke hvor det var. Legen jeg traff der skulle vært pensjonert for noen år siden syns jeg. Ikke det at han var så veldig gammel, men han hadde lagt igjen people skillsen sin hjemme den dagen. Utrolig morsk og lite hyggelig mann var han i hvertfall. Jeg fikk lokalbedøvelse mens jeg lå på siden, med ryggen til legen. Han måtte stoppe flere ganger og gi meg mer bedøvelse for jeg fikk vondt, men det var først etter at han hadde prøvd å nekte for at det gjorde vondt. (Det var noe jeg fikk høre ofte mens jeg var på Fredrikstad. Hvis jeg sa noe gjorde vondt så sa de gjerne «Nei da.» Nei vel, da så. Må ha vært noe jeg innbilte meg.) Og de siste mm presset han bare drenet igjennom uten forvarsel. Jeg holdt på å hoppe ut av senga det gjorde så vondt. Var som  bli skutt eller noe. Ikke det at jeg har blitt skutt før, men jeg har fantasi så det holder 🙂 Da han var ferdig begynte han å surre med at han kanskje hadde lagt det feil, og måtte kanskje legge ett nytt, men han bestemte seg for at den lå sikkert riktig. Så var det tilbake på rommet med nytt tilbehør. Hver gang jeg skulle ut å gå måtte jeg henge drenet på drypp stativet mitt, og det ble krøll på alle slangene ett par ganger kan man trygt si. Drenet fungerte i hvertfall og de byttet posen en til to ganger om dagen, men infeksjonen ville ikke gi seg og hver dag, i de få sekundene jeg fikk snakket med legen sa de bare at jeg måtte vente å se hvordan det gikk med infeksjonen.
Så gikk det noen dager til, så fikk jeg beskjed om at det første drenet lå litt feil så de ville legge inn et til. Du kan tro jeg ble glad… eller nei. Var heldigvis en annen lege som la inn det andre drenet. Denne legen var hyggelig og omtenksom. Hvis jeg sa at jeg merket noe, stoppet han med en gang og ga meg mer bedøvelse. Da vi kom til de siste mm stoppet han opp litt. Så tok han seg faktisk(!) tid til og forklare meg at siden området var så betent ville ikke bedøvelsen ta her. Derfor lurte han på om jeg ville at han skulle gjøre det fort eller sakte. Jeg bestemte meg for sakte, ville ikke kjenne den stikkende smerten igjen. Det gjorde vondt, men siden han gikk sakte klarte jeg og konrtollere meg mer. Tror ikke det var så lenge siden han var ferdig utdannet for det måtte komme inn en annen lege som sjekket drenet etterpå. Det gjorde meg ingenting om han var ny, for han var så hyggelig og snill at jeg smilte faktisk da jeg ble trillet ut av rommet.

Etter to uker på Fredrikstad sykehus kom første lyspunktet. Jeg skulle få lov til å dra hjem. En sykepleier viste meg hvordan jeg skyllet drenene sånn at jeg kunne gjøre dette hjemme. Fikk gjøre det selv gjennom helgen og så skulle jeg bli hentet av bestefar på mandag. Jeg tror aldri jeg har gledet meg så mye til en mandag noen gang. Mandagen kom, jeg var pakket og klar, og det var en time til bestefar skulle komme og hente meg. Da kom sykepleieren tilbake og sa at jeg ikke fikk dra alikevel for legene var ikke helt fornøyde meg hvor mye væske det fortsatt kom ut av drenene. Jeg må innrømme at verden min raste litt sammen da. Jeg vet at det er mange som har, og har hatt det værre enn meg, men jeg kan bare skrive om hvordan jeg følte det i den perioden, og jeg ble kjempe lei meg. Når jeg ser tilbake på det i dag er jeg glad for at de ikke sendte meg hjem. Hadde jeg kommet hjem og fått vondt hadde jeg ikke sagt det til noen. Jeg ville ikke dratt tilbake på sykehuset, ville bare tatt smertestillende og holdt det for meg selv. Og hvem vet hvordan det hadde gått med meg da.
Ikke nok meg at jeg ikke fikk dratt hjem alikevel, jeg fikk også beskjed om at de skulle gjøre en ny ERCP undersøkelse. Jeg kjente panikken stige, og med frykt i øynene tok jeg tak i sykepleiern sin arm og sa «Da MÅ de gi meg nok medisiner så jeg sover.» Jeg hadde fortalt de hva som skjedde under den første undersøkelsen og de lovet meg at jeg skulle få mer medisiner denne gangen.
Mamma, pappa, bestefar og Pia kom på besøk den kvelden. Jeg møtte de nede ved Narvesenkiosken ved resepsjonen. Jeg var ikke mye til selskap for å si det sånn. Jeg var i dårlig humør, og var sur og grinete. Jeg merket at det var ganske dårlig stemning, men jeg klarte rett og slett ikke late som. (Og jeg er en person som vanligvis pleier og være ganske flink til å se positivt på ting og være glad selv når jeg ikke er det.)
Dagen etter, før jeg ble kjørt ned til ERCP undersøkelsen sendte jeg melding til mamma og unnskyldte meg for oppførselen min. Forklarte at jeg ikke hadde klart og være glad selv om jeg hadde besøk. Hun sendte kjapt melding tilbake om at de alle hadde forstått det. Så ble jeg kjørt ned til undersøkelses rommet. Jeg skalv fordi jeg var så nervøs, men trøstet meg med at denne gangen skulle jeg i hvertfall sove. Men hva skjedde? Jo, akkurat det samme som første gangen. Jeg var lys våken, prøvde og si at det gjorde vondt og ble holdt nede fordi jeg kjempet imot de. De sa de ga meg mer medisiner, men det fungerte tydeligvis ikke. Så da var den dagen ødelagt også. Lå i senga hele dagen, gråt og var kvalm hver gang jeg tenkte på det. Etter begge de gangene jeg tok denne ERCPen så hovnet jeg opp i ansiktet mitt og ble full av små røde prikker. Ble forklart at det var fordi jeg kjempet og skrek så ille, så jeg hadde sprekt blodkar i ansiktet. Det gikk over i løpet av et par dager, men jeg så jo ikke ut. Får det samme hvis jeg kaster opp så det visst noe som skjer med noen heldige mennesker 🙂
Jeg vet ikke helt hvorfor de skulle ta en sånn undersøkelse til, var vel for å sjekke stenten eller noe, men etter undersøkelsen var det bare å vente sa de. Og det var noe jeg hadde blitt flink til.
Etter nesten tre uker på Fredrikstad kom det en lege inn til meg en morgen. De visste ikke hva mer de kunne gjøre for meg, for de fant ikke ut hvor denne lekkasjen kom fra, så legene hadde pratet sammen og bestemt seg for at jeg skulle bli sendt videre til Rikshospitalet. Så dagen etter kl 05 ble jeg hentet i taxi utenfor sykehuset og kjørt inn til Oslo. Ikke vondt ment mot taxisjåføren jeg hadde, men det var ikke veldig behagelig å sitte i taxi med to dren og vondt så å si overalt, men men.

Jeg vil også nevne at selv om jeg ikke har mye positive minner fra ukene på Fredrikstad, så er det noen som absolutt fortjener skryt, og det er sykepleierne på avdelingen jeg lå. Alle de på avdelingen min var superhyggelige og koselige. De smilte til meg hver dag og fikk meg faktisk til å føle meg litt mindre alene. For mye av tiden følte jeg meg veldig alene og ensom. Det er mange timer i en dag når dagen starter kl 07 og man ikke sovner før kl 01. Og spesielt siden besøkstiden er en time per dag, EN time er det du har med venner og familie som kommer på besøk hvis ikke man er frisk nok til og gå ut av senga og kan forlate avdelingen, noe jeg ikke var mye av tiden. Så det å ha hyggelige mennesker som jobbet der betydde mye for meg.

Rikshospitalet

Jeg ble overført til Riskhospitalet onsdag 23. november. Da jeg kom frem ble jeg henvist opp til riktig avdeling, der fikk jeg beskjed om å sette meg og vente litt for jeg skulle til en MR undersøkelse. Jeg trengte ikke vente lenge før jeg ble hentet av en som skulle vise meg veien. Først ble jeg tatt med inn på et rom så de kunne sette veneflon på meg, og så ble jeg vist videre til MR rommet. MR undersøkelsen tok 1 time og 15 minutter, og det var ganske lenge å ligge inni en trang tunnel med masse bråk. Innimellom ble jeg bedt om å holde pusten fordi de skulle ta bilder, men jeg klarte ikke holde pusten så veldig lenge av gangen. Pga operasjonen, og det at jeg hadde ligget i tre uker, hadde gjort at jeg pustet veldig overfladisk og derfor var det vanskelig å trekke pusten dypt nok, og holde pusten lenge om gangen. Men legen sa det gikk bra. Etter undersøkelsen ble jeg tatt med tilbake til avdelingen jeg skulle være på. Rommet mitt var ikke helt ferdig så jeg ble sittende og vente litt, men jeg fikk litt frokost så tiden gikk fort.
Så ble jeg vist til rommet mitt, jeg skulle ligge på firemannsrom her også, men rommene var større enn på Fredrikstad så jeg følte at jeg hadde litt mer privatliv. Pappa kom og besøkte meg da han var ferdig på jobb. Han jobber i Oslo så det var ikke lange veien. (Rikshospitalet har heller ingen fast besøkstid, man kan få besøk når som helst i løpet av dagen og det er heller ingen grense på hvor lenge de kan være der) Han tok meg med ned i cafeen så jeg fikk litt mat. På dette tidspunktet var jeg dritt lei sykehusmat. Lunken mat hvor alt smaker likt, nei takk! Mens vi spiste ringte de fra avdelingen, jeg måtte komme opp da en lege skulle snakke med meg om MR resultatet. Pappa ble med opp. Legen forklarte at de hadde funnet lekkasjen og at de ville operere meg på nytt dagen etter for å tette den. Dette ville bli en større operasjon, ikke kikkehull, så de kom til å åpne meg opp (kanskje feil måte å skrive det på). Heldigvis var pappa der og kunne få med seg resten av informasjonen, for etter at jeg fikk vite at jeg skulle åpnes klarte jeg ikke å tenke på noe annet. De skulle også «stenge av» en liten del av leveren min der lekkasjen var, og det var en sjanse for at denne delen kunne «visne», men det vil ikke skje før om en stund. (Som dere skjønner så er jeg ingen lege så jeg vet ikke de riktige begrepene for ting, så ta det jeg sier med en klype salt. Men dette var det jeg fikk med meg av informasjonen i hvertfall.) Pappa ble en stund etter at vi hadde snakket med legen og det er jeg evig takknemlig for, fordi jeg trengte og tenke på noe annet. Så etter en dag hadde de funnet ut hva som var galt og hvordan de skulle fikse det. Med tanke på at jeg da hadde ligget nesten tre uker på Fredrikstad uten at de hadde funnet ut noe er ganske utrolig spør du meg. Heia Rikshospitalet sier nå jeg.
Dagen etter ble jeg tatt ned på operasjonsstua ganske tidlig. Jeg ble lagt på benken og så skulle de sette i epidural. Jeg fikk litt små panikk for jeg syns jeg hadde blitt stukket nok i, men han som gjorde det var veldig flink. Den typen jeg fikk er et slags drypp som de satte inn i ryggen min, og som jeg kunne kontollere selv etter operasjonen. Fikk jeg vondt kunne jeg bare trykke på en knapp og så fikk jeg smertestillende.
Det neste jeg husker er da jeg våknet på oppvåkningen senere på dagen. Jeg fikk litt panikk der jeg lå fordi jeg hadde en liten skumgummi dott i nesa med en slange i som ga meg surstoff. Hvorfor jeg fikk panikk var fordi jeg innbilte meg at slangen gikk ned i halsen min, så da sykepleieren kom og sa vi kunne ta den ut siden jeg hadde vånet nektet jeg. Jeg tenkte ikke over at hvis slangen faktisk hadde gått ned i halsen min hadde det vært vanskelig å prate, nei da, logikken hadde tatt ferie den dagen. Jeg nektet også når de sa de skulle snu på meg for å vaske meg, jeg trodde nemlig at det kom til å gjøre kjempe vondt, noe jeg også bare innbilte meg. Tror ikke narkosen hadde helt gått over.
På lørdagen fikk jeg komme opp på avdelingen igjen, og da stod mamma, pappa og Pia og ventet på meg, og det var jo kjempe koselig å se de igjen. Jeg skal være ærlig å innrømme at jeg ikke husker noe av det besøket, men jeg vet de var der, for jeg husker at jeg ble trillet forbi Pia ute i gangen.
Under operasjonen hadde de også tatt ut de to drenene som hadde blitt satt på Fredrikstad, men lagt inn ett nytt på et annet sted. Jeg hadde også kateter, noe som var en helt ny opplevelse for meg. Ganske ubehagelig, og hvis man får dratt i det er det i hvertfall ikke noe godt. På søndagen ble jeg flyttet til et tomannsrom med en dame som var såpass frisk at hun var ute av rommet så og si hele dagen, noe som gjorde at jeg hadde full kontroll over tven. Jeg fikk endelig tv! Hurra!!!
Jeg fikk også besøk av en fysioterapaut som hjalp meg med å trene opp lungene mine igjen. Jeg måtte sitte og blåse i en fløyte-lignende ting, og det skulle visst hjelpe. Hun hjalp meg også med det å komme meg opp å gå litt. Jeg måtte ha en slags høy rullator med meg som jeg kunne lene meg på, men det var godt å komme seg opp litt. Klarte og gå en gang frem og tilbake i gangen der, noe som var veldig bra. Jeg måtte som regel ha hjelp hvis jeg skulle ut å gå, for jeg hadde så mye slangestyr jeg måtte ha med meg. Drypp stativet mitt hadde mer slanger enn Afrika (overdriver ikke jeg… nei da…)
Også på Rikshospitalet var det veldig hyggelige sykepleiere. De var så gode og snille alle sammen. Jeg fikk også snakket litt med en som var i praksis gjennom sykepleierutdanningen, hun var også veldig flink. Alle tok godt vare på meg, kanskje litt for godt… Det var en dag som jeg glemte å smile til en av dame der fordi jeg så på noe på tv, så hun lurte på om jeg var deprimert. Jeg prøvde og si at jeg hadde det bra, men hun var ikke helt overbevist. Senere den dagen så kom hun tilbake og fortalte at hun gjerne ville gi meg noe som skulle sette i gang magen min siden jeg ikke hadde vært på do etter operasjonen (unnskyld hvis dette blir litt for mye informasjon), og jeg regnet med at hun ville gi meg noen dråper i maten slik jeg hadde fått på Fredrikstad, men nei da. Hun kom tilbake med en liten flaske med lang tut på, og vi kan jo alle gjette hvor den skulle (i stumpen), og da jeg nektet fikk hun et dystert utrykk, satte seg ned foran meg og sa med trist stemme: «Har det skjedd noe? Har du opplevd noe vondt?» Jeg ble så overrasket at før jeg rakk og tenke så svarte jeg: «Nei, jeg vil bare ikke ha den oppi rompa!» Hun ga meg et trist smil og gikk. Jeg var ganske fornøyd.
Så rundt lunsjtider kom hun tilbake. Hun fortalte at nå var psykologen her. Så fint for psykologen tenkte jeg, helt til jeg skjønte at hun var der for å snakke med meg. Hun hadde ringt etter psykolog… fordi jeg var jo så deprimert og ikke ville ha noe opp i stumpen. Jeg syns ikke det var noe rart at jeg ikke ville ha den flaska. Så satt jeg der da, med psykologen stirrende på meg, ventende på at jeg skulle fortelle om hvor deprimert jeg var, og hvorfor flasker med lang tut skremte meg sånn. Nå skal det sies at vi snakket sammen i over en time, men ikke om det vi kanskje skulle snakke om, men jeg begynte og fortelle om mobbingen og om det jeg hadde opplevd med mormor (forklarer det i blogginnlegget det er linket til øverst i dette innlegget). Så det var ikke helt feil at hun kom og pratet med meg, bare feil grunn.

2 dager før jeg skulle hjem var det tid for å ta ut epiduralen og drenet, noe jeg hadde gruet meg til siden jeg våknet opp med det. Epiduralen var ikke noe problem, for den slangen er veldig tynn så det merket jeg nesten ikke. Men drenet hadde en tykkere slange, kanksje på tykkelsen med en tynn lillefinger. 🙂 Etter at hun hadde tatt ut epiduralen tok hun en pause og sa at hun kunne komme tilbake om en liten stund og ta drenet da. Så da lå jeg der da, i ca en halv time, og hver gang noen gikk forbi rommet mitt stoppet jeg å puste fordi jeg var så nervøs.
Da hun kom inn var jeg så nervøs at jeg pratet i ett sett om hvor vondt jeg trodde dette kom til og gjøre. Da jeg spurte henne om det ville gjøre vondt så svarte hun ærlig at hun hadde aldri hatt dren før, så hun visste ikke hvordan det kjentes ut. Noe jeg satte veldig pris på, bedre det enn at hun hadde sagt nei, og så hadde det gjort veldig vondt. Hun begynte med å ta vekk plastrene som satt på, så tok hun stingene som holdt fast slangen. På dette tidspunktet var jeg så nervøs at hun måtte minne meg på å puste. Hun begynte så vidt å dra forsiktig i slangen. Det gjorde ikke vondt, og det var ubehagelig mer enn noe annet egentlig. Så hun stoppet opp og sa vi kunne ta en pause. Så begynte hun å snakke med meg om noe annet, husker ikke hva, og etter en liten stund så ba jeg henne fortsette for da hadde jeg roet meg litt igjen. Da smilte hun bare til meg og sa at drenet hadde hun tatt ut allerede. Jeg følte meg så utrolig dum, noe jeg sa til henne også, her hadde jeg ordnet og bært meg, og så merket jeg ikke at hun tok det ut en gang. Nice! Hun tok det hele med et smil heldigvis, sykepleiere er nok vant til nervøse pasienter.

Etter 1 1/2 uke på Rikshospitalet skulle jeg sendes tilbake til Fredrikstad sykehus, for tydeligvis så er det en regel eller noe som sier at du må skrives ut fra det sykehuset du ble lagt inn på eller noe. Før jeg dro kom det en lege og snakket med meg. Han fortalte at den stenten de hadde lagt ned med den ERCPen var der fortsatt og at jeg måtte tilbake til Fredrikstad om to måneder og ta den ut. Da begynte jeg nesten å gråte, noe legen merket så han spurte hva det var. Jeg forklarte hva som hadde skjedd under de to ERCPene jeg hadde tatt på Fredrikstad. Jeg sa også at den eneste måten jeg gikk med på å ta en sånn undersøkelse igjen var hvis jeg fikk komme til Rikshospitalet og ta den der. Jeg nektet å ta den i Fredrikstad. Heldigvis sa han at det var fullt mulig for meg å ta undersøkelsen på Riskhospitalet. Det var jo nesten så han fikk en klem, så glad ble jeg.

Heldigvis ble det ingen taxi tilbake til Fredrikstad, det ble noe som het Helse Bussen eller noe. En buss med et rom bakerst hvis noen skulle trenge hjelp under kjøreturen. Var ikke så veldig deilig å sitte på bussen heller for det humpet og dumplet veldig innimellom. Bussen stoppet flere steder på vei til Fredrikstad, også i Moss, og det tok all viljestyrken jeg hadde for å ikke hoppe av bussen i Moss og dra hjem, men jeg ble på bussen.

Fredrikstad… igjen…

Jeg ble bare i Fredrikstad en natt før jeg fikk dra hjem, 6. desember. Det var som en drøm da jeg endelig kunne ringe Robin og si at han kunne komme og hente meg. Det var ikke så enkelt egentlig, for tydeligvis så hadde jeg blitt satt på en liste over personer som det ikke skulle røpes at var på sykehuset da jeg kom tilbake fra Oslo. Så da Robin kom, måtte det tre sykepleiere innom meg som alle spurte to – tre ganger om det var greit at han kom inn. Ganske frustrende til slutt for å være ærlig, men til slutt fikk jeg endelig lov til å dra hjem. De prøvde seg på at jeg ikke skulle få dra hjem ennå fordi de syns jeg spiste så dårlig, men da var jeg bare helt ærlig og sa det som det var. Jeg var dritt lei crapy sykehusmat. Og da var det greit 🙂

Hjemme

Å komme hjem var utrolig deilig. Jeg hadde mye vondt, men hadde piller jeg kunne ta. Jeg måtte innom fastlegen min og ta ut stiftene fra såret etter en liten stund. Jeg fikk også en liten betennelse øverst i såret etter operasjonen, men det gikk fort over.
Jeg sov på sofaen, for jeg måtte så og si sitte og sove i lengre tid etter operasjonen, og det tok lang tid før jeg orket og gjøre noe. Jeg måtte trene meg opp igjen fra å ha ligget stille i nesten 5 uker.

I januar kom brevet jeg hadde gruet meg til, innkallelsen til ERCP på Rikshospitalet.

ERCP på Rikshospitalet

Jeg var ikke høy i hatten den dagen jeg skulle inn å ta undersøkelsen. Jeg var kald og kvalm hele reisen inn. Jeg måtte sitte og vente litt ved avdelingen før jeg fikk rom, og mens jeg satt der kom en av legene som jeg hadde hatt mye og gjøre med mens jeg lå der forbi. Han smilte til meg og jeg smilte høflig tilbake. Han kom bort og satte seg ned ved siden av meg og spurte hvordan det gikk. Jeg svarte at det gikk bra. Jeg regnet med at han ikke husket meg, men at han bare spurte for å være hyggelig, men så feil kan man ta. Han snakket med meg i ca fem minutter, og han husket meg og detaljer rundt hvorfor jeg hadde vært der, og hva som hadde blitt gjort. Da han sa at han måtte gå videre og vi sa ha det til hverandre, ble jeg sittende og se etter han. Dette var tross alt to måneder etter operasjonen min og han husket meg fortsatt. Jeg ble veldig imponert.
Da jeg ble vist til rommet mitt syns jeg det var litt morsomt, for jeg skulle ligge på samme rommet jeg hadde ligget på da jeg først kom dit i november. Denne gangen skulle jeg jo bare være der på dagen, ingen overnatting. Trodde jeg…
Da jeg ble trillet ned til undersøkelsen var jeg så nervøs at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Da sykepleierne der nede hilste på meg klarte jeg nesten ikke å si hva jeg het en gang fordi stemmen skalv sånn. De satte seg ned på hver sin side av meg, holdt meg i handa og strøk meg på armen mens de snakket om hvor fint dette skulle gå. Så etter en liten stund ble jeg bedt om å legge meg ned på undersøkelsesbenken. De måtte hjelpe meg siden jeg skalv så fælt. Så kom legen inn. Jeg lå på benken og ristet, og han lurte på om det gikk bra. Jeg så at jeg var redd og forklarte hva som hadde skjedd på de forrige ERCPene. Han satte seg på huk sånn at han så meg i øynene mens han snakket til meg (noe ingen av de to legene på Fredrikstad hadde gjort), og det roet meg litt fordi jeg faktisk så hvem jeg pratet med, og han så veldig snill ut. Da de skulle legge inn plastikkringen i munnen min, begynte jeg å skjelve igjen, for når den er i kan man ikke lukke munnen, og da kan de begynne når som helst. Jeg spurte om de kunne legge den inn etter at jeg hadde sovnet, men det kunne de ikke. De kunne vente med å knyte den fast til jeg hadde sovnet. Det neste jeg husker er at jeg våknet opp ute i gangen utenfor undersøkelsesrommet. Da jeg skjønte at jeg hadde sovet under hele undersøkelsen ble jeg så glad at jeg faktisk jublet. Jeg lå i en seng, i en tom gang, og jublet for meg selv. Da jeg kom opp på rommet igjen sovnet jeg litt igjen, og våknet en gang utpå ettermiddagen. Da en av sykepleierne kom inn og spurte om jeg ville ha middag takket jeg høflig nei for jeg skulle spise sammen med mamma og pappa når jeg kom hjem. Sykepleieren smilte til meg og informerte meg om at jeg måtte bli over til dagen etter, det var vanlig etter en ERCP sånn at alt av medisiner skulle være ute av kroppen. Dette var ikke gode nyheter for meg. Jeg ville ikke være der, tenk om en natt ble til to, og to ble til mange? Men hun ville ikke la meg dra hjem, så da hadde jeg bare å bli der. Det ble bare en natt, fikk dra hjem rundt kl 14 dagen etter. Og da var jeg endelig ferdig med alt som heter sykehus.

Brokk

Sommeren 2012 oppdaget jeg en kul på magen, helt øverst, rett under brystet. Jeg merket også at jeg fikk vondt når jeg hadde vært på trening og zumba. Jeg gikk til legen for å høre hva det kunne være. Der var det en sommervikar som informerte meg om det var en muskelknute, og at jeg måtte bare trene sånn at den ble rettet ut. Dette hørtes litt rart ut for meg, og ingen på treningssenteret hadde hørt om noe sånt før. Derfor, da sommern var over, dro jeg til legen en gang til. Denne gangen snakket jeg med fastlegen min. Kulen hadde blitt større, og hun fortalte at det var brokk. Så da var det på’n igjen. Ny sykehuskø, nye undersøkelser, mer venting, og mye vondt.

Det er nå oktober 2014, og jeg skal nå begynne og få hjelp. Pga beliggenheten til brokket kan de ikke operer det før jeg har gått ned ca 40 kg, og for en som får vondt så fort jeg gjør noe som kan ligne trening, ville det vært vanskelig uten hjelp.
På onsdag så starter jeg på startkurs for slankeoperasjon (Gastric Bypass) på sykehuset i Moss. Dette er grunnen til at jeg ville skrive dette innlegget. Vil gjerne blogge om det jeg skal igjennom med denne operasjonen og følte derfor at jeg burde forklare litt hva som har ledet til at jeg nå skal ta den. Så følg med videre på bloggen for å se hvordan dette går 🙂 Jeg kommer til å blogge om hele opplevelsen.
Jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått tilbud om denne operasjonen, for jeg kunne ikke klart og gå ned så mye uten hjelp. Men jeg kjenner jeg er veldig spent og vil derfor bruke bloggen som en slags dagbok gjennom denne prosessen. Kanskje det fins noen der ute som skal igjennom det samme, som leter etter informasjon fra en som har vært igjennom det. Kanskje noen bare er nysgjerrige, hvem vet. Kanskje ingen leser dette i det hele tatt, men det vil i hvertfall hjelpe meg.

Takk for at du leste.

~Guro~

Advertisements

4 thoughts on “Dette er meg: Sykehuset. Det begynte i 2011

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s