Oppdatering: Fra Pia (del 2)

Nå er det lenge siden første oppdateringen min, men det skjer jo ikke like mye med meg som med Guro. En ting som har skjedd siden sist, er at ting har gått litt framover når det gjelder meg og operasjonen. Jeg har fått brev fra sykehuset der de opplyste meg om at jeg har rett på videre behandling, og at jeg vil få time innen 18.juni 2016, så jeg har ikke dårlig tid 🙂

Jeg gjør alt jeg kan for å være flink når det gjelder kostholdet. Som dere vet har jeg nå fulgt Guro siden hun begynte på 1000 kcal-dietten. Den varte i 3 uker, og da Guro ble operert måtte jeg begynne å spise mer, men jeg gikk ikke tilbake til de gamle matvanene mine. Jeg har vært ganske flink, og har fortsatt å gå ned. Sakte men sikkert har tallene gått nedover. Nå i det siste har vekta gått litt opp og ned, men jeg vet hvorfor, og har nå tatt tak i ting igjen, og håper det vil forbedre det. Det er en merkelig følelse å tenke på denne måten. Før har jeg gitt opp så fort det ikke går nedover lenger, og hvis matvanene ikke har vært helt riktig, har jeg tenkt at nå har jeg ødelagt alt, og lagt alt på is. Nå har jeg til og med spist is, men ikke latt det ødelegge noe.

Det er lettere siden Guro spiser så lite, og jeg er fortsatt redd for å spørre om vi kan kjøpe visse ting fordi jeg vil ikke «friste» ho. Jeg har blitt flinkere, men det legger visse begrensninger på meg, men det er jo bare positivt. Det hjelper meg til å ikke alltid spise ting jeg har lyst på 🙂 Poenget mitt med dette, og det jeg prøver å komme fram til, men som tok meg lenger tid enn planlagt, er at jeg vet helt ærlig ikke om jeg kommer til å velge operasjon allikevel. Hvis jeg kan klare å gå ned en del selv, og vet at jeg klarer å fortsette med det, kan det hende jeg heller velger alternativ 2 – et opphold på et senter som hjelper meg med mat og trening. Jo mer jeg tenker på det, jo mer hopper jeg fram og tilbake mellom å ville ta operasjonen, og ikke vil ta operasjonen. Det er akkurat som om jeg ikke klarer å slå meg til ro med en avgjørelse.

Dette er ikke noe nytt. Det er sånn jeg er. Når det kommer til store avgjørelser, så er jeg alltid veldig fram og tilbake. Jeg var helt lik da jeg skulle flytte til Newcastle. Jeg hoppet fram og tilbake mellom å ville dra, og så plutselig bestemte jeg meg for ikke å dra, før jeg var tilbake til å ville dra. Jeg er ikke flink til å ta store avgjørelser. Jeg er alltid så redd for å velge feil.

Hvis jeg ender opp med å velge operasjon, så tror jeg aldri jeg kommer til å angre på det, men hvis jeg kan klare det selv, så bør jeg kanskje gjøre det uten operasjon? Jeg skal innrømme at noe av tvilen min kommer av nervøsitet og redsel for operasjonen og alt som følger med etterpå. Det har vært tydlig at jeg har hatt lyst til å ta samme operasjonen som Guro lenge før Guro ble operert, og dagen Guro ble operert, spurte Iselin meg om noe som har vært i tankene mine med faste mellomrom i månedene etterpå. Hun spurte om jeg skulle ønske Guro og jeg ble operert samtidig. Et enkelt spørsmål, med et komplisert svar.
På en måte er det bra vi ikke ble operert samtidig. Guro kunne ikke løfte noe på mange uker, og kunne ikke løfte tunge ting på tre måneder. Siden vi bor sammen hadde det blitt veldig vanskelig hvis ikke noen av oss kunne løfte ting. Det har vært greit at jeg har vært «frisk» så jeg kan gjøre alt Guro ikke fikk lov til. På en annen måte, så skulle jeg ønske jeg kunne gjort det samtidig som henne, men det er bare for egoistiske grunner. Det er fordi da hadde jeg opplevd alt selv, uten å nødvendigvis vite hva jeg skulle gjennom. Å se Guro gå gjennom dette (selv om Guro har vært veldig heldig og har ikke hatt noen særlig plager) er skummelt, og det skremmer meg. Det gjør at jeg blir i tvil om jeg faktisk vil dette. Meg og smerter er ikke venner i det hele tatt, og jeg har det med å unngå det som kan gjøre vondt. Det er en barnslig måte å tenke på, men det er sånn jeg er.

Som jeg nevte i begynnelsen har vekta gått litt opp og ned i det siste, men jeg mister ikke motivasjonen min, og det er nytt. Selv om jeg har gått litt opp, så er jeg fortsatt like bestemt på å fortsette denne reisen, fordi jeg har vært så fornøyd i det siste. Jeg har følt meg lettere, jeg har kvittet meg med en del klær som hadde blitt for store (og det er første gang på mange mange år… som regel må jeg kvitte meg med klær fordi de er for små), og jeg har hatt mer energi. Jeg har også rørt mer på meg enn jeg har gjort på flere år. Vi har blitt flinke til å gå tur, både lange turer, og kortere kveldsturer. Jeg har også vært ute mer om dagen. Før så holdt jeg meg mye inne om sommeren, og hvis jeg først gikk ut hadde jeg på meg genser og bukse. I år har jeg kjøpt inn t-skjorter, og korte tights, og jeg har faktisk brukt dem.

Det har vært mange forandringer de siste månedene, både i måten jeg tenker på, og måten jeg kler meg. Å føle seg lettere gjør mye med humøret også, og jeg har det bedre. Det hjelper også at jeg ser en så stor forandring i Guro. Hun smiler mer, og har det mye bedre ho også. Guro er motivasjonen min. Motivasjonen til å gjøre ting annerledes fra nå av, til å ikke gi opp, og til å se framover mer enn jeg ser bakover. Jeg gjemmer meg ikke lenger, og det er deilig å være mer ute i det fri. Nå gleder jeg meg bare til Guro skal ha en ukes ferie. Vi skal ikke reise bort eller noe, men jeg håper vi kan finne på noe gøy. Noe for å feire at vi har tatt tilbake kontrollen over livene våre, og at vi har gjort noe med det. At vi endelig har klart å gjøre noe vi har hatt lyst til i mange år, men ikke har vært sterke nok til å klare. At vi kan feire at vi endelig har bevist til oss selv at de som mobbet oss tok feil. Vi er så mye mer enn utseende vårt, og at hvis vi gjør ting for de rette grunnene (vi måtte innse at vi må gjøre dette for vår egen del, og ikke for andre), kan vi klare hva som helst. Uansett om jeg velger operasjon eller ikke, så vet jeg at en bedre hverdag venter på meg, og den er ikke så langt unna som jeg trodde.

Vi er heldige som har familie og venner som støtter oss, og som blir med å gå tur. Vi har mennesker vi kan snakke med om hva som helst, og som alltid er der for oss (på samme måte som vi alltid vil være der for dem).

Nå håper jeg bare at jeg får en jobb snart sånn at vi kan få litt mindre bekymringer på den fronten også. For noen dager siden søkte jeg på jobb som servitør, og jeg merker at jeg har veldig lyst på den jobben. Tror det hadde vært veldig spennende. Krysser fingrene for et positivt svar 🙂

Dette ble mye lenger enn jeg hadde tenkt, men jeg hadde en del å skrive om allikevel. Det vil komme flere oppdateringer fra meg innimellom, men som sagt har jeg ikke like mye å oppdatere om som Guro, så det får bli en gang i blandt.

Håper dere har en fin dag, og ha en flott helg.

~Pia~

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s