En småforbannet Guro: Du kjenner ikke min historie, ikke fortell meg hva jeg skal gjøre!

Dette innlegger blir litt spesielt. Dette er noe jeg har tenkt på en god stund, og jeg vil gjerne skrive det nå for å få det ut.

Kjære du som mener du vet best. Du som kan løse alle overvektiges problem med en «enkel» løsning. Du som sier «det er bare å…» Du som har vært tynn hele livet og som ikke har kjent på kroppen hva det vil si å være overvektig, både fysisk og psykisk. Du som ikke vil forstå eller prøve og forstå. Du som frykter alle overvektige, som om vi vil spise deg hvis du kommer for nærme. Du som dømmer og ikke lærer oss å kjenne før du tror du vet alt om oss. Dette innlegget er til deg!

Noe av det som irriterer meg mest er alle rådene man får når man vil ned i vekt. Eller alle rådene er kanskje feil og si, ofte er det bare ett råd som blir gitt. Spis mindre, tren mer. Gud som jeg hadde ønskt det var så lett, men det er det rett og slett ikke. For noen er det kanskje det, og all ære til de som klarer det. Det mener jeg virkelig, men jeg kan bare snakke for min egen del, og det er ikke så enkelt.

For en stund siden leste jeg om en dame i Se og Hør som hadde klart og gå ned masse i vekt. Helt på egenhånd, uten operasjon (hvis ikke jeg husker feil var det vinklingen i artikkelen. At hun hadde gjort det uten operasjon). Jeg så artikkelen på facebook. Det var veldig hyggelig å lese alle de koselige kommentarene under saken. Så mange som hadde lykkeønskninger og gode ord til denne kjempe flinke damen. Jeg hadde også tenkt til og skrive en fin kommentar, for damen hadde jo vært kjempe flink. Det var da jeg så den, kommentaren som fikk blodet til å koke. «Det er jo bare å spise mindre og bevege seg mer.» En dame syns tydeligvis ikke denne prestasjonen var noe stor ting, for det var jo så lett. Jeg klarte ikke la vær, jeg skrev en lang kommentar som svar til henne. Skrev akkurat hva jeg syns om slike kommentarer og hvordan min erfaring var. At det ikke alltid er så lett. Det tok ikke lang tid før hun hadde slettet kommentaren sin, og med den, mitt svar. Og det er den kommentaren som inspirerte dette innlegget. Det finnes så mange som mener de kan alt og vet alt om det å gå ned i vekt, og de er ikke redde for å gi råd til oss som trenger det. Men jeg er her i dag for å fortelle deg at du kjenner ikke til min bakgrunn eller historie. Du vet ikke hvorfor jeg er overvektig. Sitter jeg på rompa og spiser hele dagen, har jeg en sykdom som gjør at jeg går fort opp i vekt, eller en sykdom som gjør det vanskelig å gå ned i vekt? Har jeg vært igjennom en vanskelig tid eller situasjon i livet som har gjort at jeg har gått opp i vekt? Hvem vet? I hvertfall ikke du!
Nå skal ikke jeg gre alle over en kam heller. Jeg sier ikke at alle overvektige har en tragisk bakgrunn eller en sykdom, men før man faktisk kjenner personen syns jeg at man skal være litt forsiktig med hva man sier.

Jeg har skrevet litt om dette før på bloggen, men jeg har vært overvektig så lenge jeg kan huske. Jeg er veldig klar over grunnen til at jeg var det. Jeg var glad i mat og søtsaker. Problemet mitt var at jeg spiste på følelser. Var jeg lei meg brukte jeg mat som trøst. Var jeg glad brukte jeg mat for å feire. Hadde jeg en dårlig dag, som kunne være ganske ofte, brukte jeg mat for trøst og som en distraksjon. Jeg var veldig klar over at jeg ikke burde spise så mye, noe som gjorde at jeg fikk dårlig samvittighet, som igjen gjorde at jeg spiste mer. Var dette noe jeg bare kunne sluttet med, byttet det ut med en tur på treningsenteret i steden? Nei, det var det faktisk ikke. Det måtte et kurs på sykehuset og samtaler med psykolog til for at det skulle gå opp for meg hvorfor jeg gjorde dette. Hvorfor jeg brukte mat som en trøst eller belønning. Det blir nesten som en avhengighet. Man kan bli avhengig av mat, og det er like dårlig for deg som mye annet man kan bli avhengig av.
For meg så handlet dette mye om selvfølelse, og det gjør det fortsatt. Jeg trodde at jeg fortjente og ha det sånn, være sånn. Jeg trodde ikke jeg fortjente og ha det bra. Ha det bra med meg selv. Selv om jeg nå har gått ned 35 kg kan jeg fortsatt føle det på denne måten. Det er psykisk mye av disse følelsene. Hvis jeg har en dårlig dag sier fortsatt instinktet mitt at jeg skal spise for å dekke over det, men det kan jeg ikke lenger. Magen er rett og slett ikke stor nok til å drukne sorgene/følselsene i mat.
Etter mange år med mobbing ble maten som min beste venn. En som ikke dømte meg, men som trøstet meg og fikk meg til å føle meg bedre. Det beste hadde selvfølgelig vært om jeg gikk meg en tur eller tok meg en boksetime eller noe, men maten var så mye bedre og lettere løsning. Kunne man se på meg at mat var et problem?Nei. Så det ut som om jeg bare var lat og ikke gadd og trene? Kanskje. Bør man alikevel tenke seg om før man kommer med masse tanker og råd til hvordan jeg kan gå ned i vekt? JA.

En annen ting jeg begynte og tenke på etter den saken i Se og Hør var hva folk tenker om den type operasjon jeg har tatt, siden dette var vinklingen i artikkelen. Mange kjenner denne operasjonen som slankeoperasjon, jeg liker ikke å si det. Jeg kaller det gastric sleeve eller gastric bypass. Denne operasjonen er ikke en slankemetode, det er ingen enkel løsning, det er en livsstil endring med operasjon som hjelpemiddel. Jeg må fortsatt jobbe for å gå ned i vekt. Hver dag må man ta et valg om hva man putter i seg, hvor mye man spiser og det er jo det samme som for de som gjør dette uten operasjon. Vi som er opererte får en liten hjelp i starten, hvor man går ned i vekt ganske fort siden man spiser veldig lite. Men etter en stund er det bare opp til meg. Det er opp til meg om jeg vil fortsette å gå ned eller om jeg vil falle tilbake i gamle vaner. Meg, og mine valg. Så en «slankeoperasjon» er ingen lett løsning. De som forandrer livsstil uten operasjon fortjener all ære og positive tilbakemeldinger de kan få, men det gjør også de som er opererte.

Så kjære deg, du som er en av de jeg listet opp i førsten av innlegget. Vær så snill, hold kjeft!

Dette ble et litt anderledes innlegg kanskje, men måtte få ut disse tankene om temaet.
Sånn, nå er jeg blid igjen 🙂

Takk for at du tok deg tid til å lese innlegget mitt.

~Guro~

Advertisements

4 thoughts on “En småforbannet Guro: Du kjenner ikke min historie, ikke fortell meg hva jeg skal gjøre!

  1. Christine sier:

    Fantastisk å lese Guro! Jeg syns du gjør en fabelaktig jobb! Jeg jobber jo selv ræva av meg nå for å komme meg ned i vekt, men det er ikke lett! Ser det at det ikke er lett etter en operasjon heller. Mye å jobbe med det også! Gleder meg til å se dere på søndag!

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s