følelsene mine før Guro ble operert

Når man er tvilling er det vanskelig å forestille seg noe annet. For meg er det vanskelig å forestille meg et liv som alenebarn. Jeg har alltid hatt Guro – tvillingsøster og bestevenn. Det har alltid vært oss to, sammen om alt. Vi vokste opp side om side, lærte oss å snakke, gå, skrive, lese og svømme sammen (selv om Guro lærte seg alt fortere, men jeg har kommet over det nå….nesten). Vi hjalp hverandre gjennom år med mobbing, og var der for hverandre når andre vennskap tok slutt.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er ikke noe flink til å takle når Guro blir syk/har vondt. Tiden hun slet med gallestein var utrolig tøff å være vitne til, og derfor ble jeg veldig glad da hun fikk operasjonen for å fjerne den. Lite visste vi at tiden etterpå skulle bli noe av det tøffeste vi hadde vært med på, og da Guro endte opp innlagt på sykehus i en måned, har jeg aldri vært så redd. Jeg gjorde det jeg gjør best, og ignorerte redselen så godt jeg kunne. Til andre gjentok jeg den samme setningen om igjen og om igjen; Hun kommer til å bli bra. Dette går bra. Alene på hybelen min i Halden om kvelden, var det vanskeligere å holde det inne. Jeg var alene og redd.

Sterk som søsteren min er, kom hun seg gjennom dette også, og da hun kom ut av sykehuset, gikk ting endelig i riktig retning igjen. Så kom brokket, og igjen begynte forberedelsene til en ny operasjon. Denne gangen skulle Guro gastric sleeve opereres (dere kan lese om reisen hennes her), og jeg var igjen redd og nervøs. Jeg merka jeg var mer redd for selve operasjonen denne gangen, og ville ikke at det samme skulle skje igjen som forrige gang. Jeg så for meg månedsvis på sykehus, men heldigvis gikk det bra denne gangen.

Da har vi kommet til det dette blogginnlegget faktisk skal handle om. Tankene mine rundt det at Guro skulle «slankeopereres». Jeg setter ordet i gåsetegn fordi det er et veldig feil ord å bruke ang denne operasjonen. Guro har gjort en helt fantastisk jobb med å gå ned alle disse kiloene, operasjonen er bare et hjelpemiddel, så fra nå av vil jeg kalle det sleeve. Guro vet at jeg skriver dette, og noe av det har jeg også snakket med henne om – ikke før operasjonen, men nå i senere tid. Det kunne ikke falt meg inn å skrive dette uten å si i fra til henne først, for det jeg nå skal skrive kan høres egoistisk ut, og jeg vil ikke at dere skal tro at jeg ikke er glad på Guros vegne, for det er jeg. Jeg er hennes største fan, og jeg står bak henne uansett hva hun gjør. Jeg er så utrolig stolt av alt hun har oppnådd, og alt hun har klart, så det er absolutt ikke det dette går ut på. Dette går ut på det å vokse opp som tvillinger, og plutselig bli presentert med en situasjon der du føler du kommer til å miste det. La meg gå litt tilbake igjen.

Vi har begge tenkt på denne type opersasjon før. Etter mange år som overvektig, og mange mislykkede forsøk på å gå ned i vekt, tror jeg det er naturlig å ha tenkt på det – vi tok bare aldri det steget. Så her var vi… Guro skulle endelig få gjennomføre noe jeg hadde hatt lyst til å gjøre i flere år. Skal innrømme at sjalusi var en av følelsene som dukket opp, men aldri der jeg skulle ønske det var meg ISTEDEN for Guro, men heller i TILLEGG til Guro. Jeg skulle ønske vi kunne gjort det sammen, som alt annet.

Guro og jeg har alltid vært veldig like, og det er noe jeg har vært stolt av. Hvis jeg kan ligne på noen her i verden, så vil jeg ligne på Guro. Hvis folk tar feil av oss, blir de som regel veldig flaue, men det er ikke nødvendig, for jeg er ikke annet enn stolt av å være tvillingsøsteren til Guro.
Jeg var redd for at denne operasjonen skulle forandre alt det. Jeg var redd for at det ville gjøre oss så forskjellig at folk ikke ville se at vi var tvillinger lenger. Å være tvilling er en del av hvem jeg er, det er en av ordene som beskriver meg, og det er en del av identiteten min. Hva ville skje hvis folk ikke så det lenger? Ville en del av meg forsvinne med denne operasjonen?
Guro og jeg er to forskjellige personer, og uansett hvor mye vi er to individer, er vi også en duo. Det vil alltid være et & mellom oss. Vi er Guro & Pia, eller Pia & Guro. Sånn er det bare, og jeg var redd for å miste det. Jeg innså fort hvor dumt dette var. Selv om Guro har gått ned i vekt, og blitt tynnere, har hun ikke fått nytt ansikt. Vi har fortsatt de samme øynene, den like nesa, og overleppa som forsvinner når vi smiler.

12969182_10156824020525078_2140957075_n

Og så var det de egoistiske tankene. De tankene som var om at Guro kom til å bli tynn, og ikke jeg. At Guro skulle kunne shoppe, og finne klær som passet, men ikke jeg. Jeg vil ikke at dere skal tro at dette hadde noe som helst med Guro å gjøre, for jeg var helt ærlig veldig glad på hennes vegne, men det bunner i min egen dårlige selvtillit, og mine negative tanker om meg selv. Det var også det at jeg ville ikke bli den feite tvillingen.
Det er så lett å gjøre det… Man må ha noe som skiller tvillingene fra hverandre, og det som blir mest merkbart er størrelsen vår. Man mener jo ikke noe vondt med det… Det er det samme som om de skulle brukt hårfargen vår. Hvis Guro og jeg hadde helt lik kroppsform, men den ene var mørk i håret og den andre var blond, ville jo det vært det første man lot merke til, og det man hadde brukt. «Jeg vet ikke hvem av dem det var, men jeg snakket med den blonde av dem». Siden Guro og jeg nå har lik hårfarge, må man finne en annen måte å se forskjell på oss på. Det vil være kroppsformen vår. Det vil bli den største forskjellen på oss, og den mest merkbare.

12947047_10156824020740078_721905125_o

Det er jo bare sannheten, men det er ikke ønskelig å bli indentifisert som den store tvillingen osv. Nå er nok jeg mer hårsår på dette pga mobbingen, og egne negative tanker, så det er fullt mulig at jeg overdriver. Det jeg vil si er at disse bekymringene har minsket veldig etterhvert, og absolutt ikke noe jeg tenker på hver dag lenger. Realiteten er at Guro er tynnere enn meg, og det er jeg glad for. Jeg ser forandringene det har gjort med ho, og jeg er så glad på hennes vegne. Guro inspirerer meg hver eneste dag, og jeg blir så motivert av hvor flink hun er. Gastric Sleeve, here I come. Jeg gleder meg bare mer og mer til min egen operasjon, og jeg er veldig glad for at jeg har fått sett hvordan det har gått med Guro først. Det er ikke mye som kan skje nå som jeg ikke er forberedt på, og informasjonen jeg får på sykehuset, vet jeg allerede, for jeg bor jo sammen med en ekspert på emnet 🙂 Det er betryggende for meg å se Guro gå gjennom alt først, for det motiverer meg bare mer og mer.

Min siste store bekymring før Guro ble operert var at jeg skulle ødelegge dette for ho. Dette var nok en av grunnene til at jeg ikke spiste foran Guro den første tiden etter operasjonen hennes. Jeg tok meg mat så fort Guro gikk på do, eller forlot rommet, men ville ikke sitte og spise hvis hun var der. Ville ikke friste ho. Guro tok meg på det, og ga meg streng beskjed om at dette tullet måtte jeg kutte ut – at det gjorde ho ingenting at jeg spiste, for ho hadde ikke så lyst på mat uansett.
I senere tid går bekymringene mer ut på at jeg skal dra henne med meg når det gjelder spisevanene mine. Jeg har blitt så mye flinkere siden Guro ble operert, og jeg har virkelig forandret på mye, men det er fortsatt områder der jeg kunne vært så mye flinkere, og jeg vil ikke at Guro skal havne her igjen. Derfor har det blitt en evig kamp om å skjerpe seg, både for min egen del, men også for Guros del. Det minste jeg kan gjøre er å passe på at dette ikke blir vanskeligere enn det bør være.

12953024_10154233760516055_1925115667_o

Nå som Guro er operert, og det nærmer seg ett år siden, så innser jeg hvor idiotiske mange av disse tankene var, men jeg er ikke kjent for å være helt logisk i tankegangen. Jeg sprekker nesten av stolthet av det Guro har gjort, og fortsetter å gjøre, og nå gleder jeg meg veldig til neste år, da det mest sannsynlig blir operasjon på meg også. Til den dagen kommer, fortsetter Guro og inspirere meg, jeg fortsetter kampen mot maten og tankene, og som jeg liker å kalle oss; vi fortsetter å være et levende «før og etter» bilde. Det viktigste er at vi gjør det sammen – som tvillingene og bestevenne vi er – Guro & Pia.

~Pia~

Reklamer

9 kommentarer om “følelsene mine før Guro ble operert

  1. Hanne sier:

    Flott skrevet om viktige og helt naturlige følelser og tanker❤Gleder meg til å følge deg på din reise❤Liker at du skriver åpent og ærlig❤Heier på deg❤

    Liker

    • norwaytwins85 sier:

      Tusen takk 🙂 Jeg gleder meg til å dele den med dere. Er en veldig spennende tid, og jeg er litt nervøs for alt sammen, og derfor hjelper det å ha Guro som har gjort dette før meg. Det hjelper også at jeg kan dele denne reisen med dere

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s