Kjære Venn

Jeg var stille, det var ikke du. Jeg var sjenert, det var ikke du. Jeg var redd for å bli sett, det var ikke du. Jeg var ikke bra nok, det var du. Du var alt jeg ønsket å være, men som jeg var for redd for å prøve og være. Alt jeg hadde opplevd, og ennå opplevde stoppet meg. Det kunne ikke du vite.  Du var en fiende for meg, men jeg misforstod.

Hendelsen vår, som jeg har bært med meg, det var mitt bevis på hvem du var. Min virkelighet, ikke din. Mine fakta, ikke dine. Du mente ikke noe vondt, men min tolkning var noe annet. Jeg trodde du ville såre, ville slenge dritt. Jeg trodde jeg visste hvordan du var, men jeg tok feil. Beklager. Det var en hendelse jeg ikke klarte og se klart på den tiden. Jeg skulle ha smilt, kanskje ledd, sunget med. Hvem vet, men jeg klarte ikke. Mine egne tanker og følelser om meg selv stoppet meg.
Jeg trodde vi ikke kom overens, at du ikke likte meg eller hvem jeg var. Men ga vi det noen gang en sjans? Nei, og det er kanskje mest min feil. Jeg turte ikke.

I går fikk jeg melding av deg. Jeg stod på danskebåten sammen med Pia. Jeg måtte ta et skritt bort, for med en gang jeg så navnet ditt begynte jeg å skjelve. Jeg tenkte på personen jeg trodde du var.
Du sendte meg en lang melding om hvordan du hadde sett blogginnlegget mitt hvor jeg skriver om hendelsen vår. For det første ble jeg overrasket over at du husket hendelsen. Jeg trodde jeg var den eneste. Så kom ordene, som hvis jeg skal være ærlig, jeg har ventet på siden den dagen. Du beklaget deg. Du forklarte hva du egentlig hadde ment den dagen. Pusten min satt fast i brystet mitt for et øyeblikk. Det var veldig uventet, men betydde så mye. Det var vanskelig for meg å beskrive til deg hva det egentlig betydde for meg, derfor skriver jeg dette. For noe har blitt løftet av skuldrene mine, og det på grunn av det ene ordet: Beklager.
Så takk til deg, som tok deg tid til å skrive til meg. Vi pratet litt på meldinger, og jeg har endelig sluppet mye av en slags redsel jeg har hatt for deg. Jeg ser endelig klart.

Jeg er ikke den samme personen jeg var på den tiden, det er helt sikkert ikke du heller. Vi har begge levd mye, opplevd mye. Jeg er mer åpen nå, og jeg har lært mye.

Jeg er ikke stille, det er ikke du heller. Jeg er ikke så sjenert lenger, det er ikke du heller. Jeg er ikke redd for å bli sett, det er ikke du heller. Jeg er bra nok, det er du også. Jeg gleder meg til neste gang vi sees og jeg kan se deg i øynene. Kanskje vi stopper opp og smiler til hverandre. Og jeg kan endelig si: «Kjære venn, det er godt å se deg igjen»

~Guro~

Advertisements

One thought on “Kjære Venn

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s