Oh, the good old days

Forestill deg dette: Du kommer hjem fra skolen, leksene er gjort og nå kan du finne på noe gøy. Det er ikke noe som heter internett, smarttelefon eller pokemon go. Du kan ikke sette deg ned og se på Netflix. Det eneste du kan se på er de programmene som går på tv akkurat nå. Ingen muligheter til å pause programmet eller spole tilbake, hvis ikke det er noe du har tatt opp på VHS da. Hva er VHS? Det er som en stor kassett. Hva en kassett er? Spør foreldrene dine 🙂 Datidens cd 😉 Tvseriene vi fulgte med på gikk til et fast tidspunkt. Vi kunne ikke se en hel sesong av noe på Netflix, og alle Disneyfilmene kjøpte vi på de såkalte VHSene.

Hvis du skulle «chatte» med vennene dine måtte du ringe de på hustelefonen, «Hei det er Pia, kan jeg få snakke med Stine?». Hvis de bodde i nærheten gikk vi til dem, «Hei, kan Jannike komme ut å leke?» Ute lekte vi gjemsel, boksen går, spilte basketball, hoppet strikk eller løp rundt i skogen. Vi samlet på alt mulig rart, og kunne sitte med dette i timesvis. Viskelær, frimerker, glansbilder, brevpost, klinkekuler, pogs osv.

Internett fikk vi ikke før Guro og jeg gikk siste året på barneskolen (tror jeg. Det var rundt den tiden der). Vi kunne ikke være på nettet lenge av gangen, for den var koblet til telefonlinja, så telefonen ble opptatt når vi brukte internett. What?? I tillegg måtte man betale ut ifra hvor mye internett man hadde brukt. Det var ikke en pris for ubegrenset bruk. Nei da, her måtte man betale pr minutt. Det ble noen høye telefonregninger for å si det sånn.

Jeg husker da pappa gikk fra personsøker til mobil på jobb. Bestefar hadde også mobil. Den så nesten ut som en liten koffert, og veide mange kilo. Vi var ganske store da vi greide å bære den fram og tilbake fra hytta.
Vi fikk vår første mobil da vi gikk på ungdomsskolen. Det var en Motorola telefon, eller mordvåpenet som en på skolen kalte den. Den kom utstyrt med antenne som måtte dras opp hver gang man skulle snakke i telefonen, og ikke stor annet. Det var ikke kamera på den, og pretty much det eneste vi kunne gjøre var å sende meldinger og ringe. På den tiden var det morsommere å ringe til folk, nå sender vi bare en melding (til Kenneths store irritasjon). Den ble kalt mordvåpenet fordi den var gedigen. Hadde vi slått noen i hodet med denne greia kunne vi gjort ordentlig skade. Det var egentlig bare en stor klump. Derfor kunne man ikke bare ha den i lomma, for det var den for stor til, men det var en positiv ting. Mobilene kom også med «farlige» strålinger, som ikke bare kunne ta livet av oss (mormors ord, ikke mine), men hvis mobilen og bankkortet lå for nære hverandre over lengre tid, ble magnetstripa på kortet ødelagt. Både Guro og jeg måtte i banken hvertfall en gang hver for å få nytt kort pga dette. Fikk den samme beskjed fra banken begge to; ha mobil og bankkort separert under alle omstendigheter. Det var ikke snakk om mobildeksler med bankkortlommer i hvertfall 🙂

Det er ikke bare teknologien som har forandret seg. Slengbukser har rukket å komme på moten for så å forsvinne i noen år, og så komme tilbake igjen flere år senere (ifølge mamma har dette også skjedd flere ganger siden hun var ung). Og uansett hvor mange klær du hadde på deg, skulle du ha en skjorte knyttet rundt livet. Det som ungdommen (:D) i dag kaller crop tops (?), ja det fantes på den tiden også. Vi hadde en med et stort bilde av Spice Girls på.

Musikken!!Take that, Boyzone, Backstreet Boys, Westlife (min favoritt), Spice Girls, TLC, S club 7, B*Witched og Destiny’s child. Det var musikk det 🙂 Det kan godt hende noen er uenig, men jeg syns det var mer fokus på musikken før. Nå skal alle være så perfekte og sexy. Kroppspress har selvfølgelig alltid vært der, men jentene i Spice Girls hadde personligheter. Hvor ekte disse personlighetene var, spiller egentlig ikke noen rolle, men de hadde de, og viste dem fram. I dag er det om å gjøre og være så sexy som mulig. Klærne dekker bare det mest nødvendige, og hår og sminke skal være perfekt. Alt som ikke er perfekt blir fikset på og redigert bort. Jeg mener, når man ikke kan legge ut bilder på Instagram uten å fjerne kviser og minske midjen, har det, etter min mening, gått for langt. Hvorfor legger vi så mye press på oss selv, og andre, om å være perfekte?
Du er «perfekt» når du er den du er. Kviser og alt. Jeg sier ikke at man ikke kan føle seg usikker og misfornøyd med ting, men la oss slutte og streve etter perfeksjon. Hva er perfekt? Hvem får bestemme hva som er perfekt? Ingen kan bestemme at noe skal gjelde alle mennesker. Vi har alle forskjellig smak, så noe du ville ansett som perfekt, er kanskje ikke det samme som jeg ville kalt perfekt, og hvordan skal den tingen da bli perfekt for oss begge?
Det jeg vil fram til er, ingenting er perfekt. Vi har alle noe ved oss selv som vi gjerne skulle forandret på, og når/hvis vi får til den forandringen, vil vi finne noe nytt å forandre på. Vi er hvem vi er. Aksepter det, vær stolt av det, bruk det, og du vil komme så nærme perfekt som er mulig. Ikke prøv å vær perfekt. Tenk deg hvor kjedelig verden ville vært hvis vi alle var perfekte. Nei takk. Jeg vil heller ha oss som vi er. Vi har våre feil, men vi er gode nok. Du er god nok.

Jeg er ikke perfekt, tvert imot, men jeg gjør mitt beste for å være den beste versjonen av meg selv, og mer enn det kan ikke jeg, eller andre, forlange.

-Pia-

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s