Er du klar over hva du har gjort?

Til deg som mobbet oss

Kanskje du vet det er deg jeg snakker til, kanskje ikke. Du ertet jo bare litt, så det er ikke meg ho snakker til…. Jo, det er det.
Jeg vet ikke om du mente å være slem, eller om du slet med ting selv som gjorde at du tok det utover oss. Man kan aldri vite hva som foregår i hodet til folk, men en annen ting du aldri kan vite er hva nettopp dine ord gjør med andre. Er du klar over hvor vondt det gjorde hver gang du kalte meg feit, stygg eller en av de utallige andre tingene du sa? Er du klar over hvor mye knuten jeg hadde i magen vokste hver gang jeg hørte deg le? Var det meg du lo av denne gangen også?

Jeg har tenkt en del på dette i det siste, for jeg trodde helt ærlig at jeg hadde lagt mye av det bak meg, men det har jeg ikke. Jeg blir fortsatt ungdomsskole-Pia når jeg hører navnet ditt, eller ser noe som minner meg om deg. Ja, vi blir voksene, men vi bærer det med oss! Det DU kalte meg på barne- og ungdomsskolen er fortsatt en stor del av hvem jeg er, og ordene ringer i hodet mitt hver dag. Hvorfor er jeg ikke bra nok sånn som jeg er? Hvorfor hadde jeg vært så mye mer verdt for deg hvis jeg var tynnere, penere eller kulere? Kan du helt ærlig svare på disse spørsmålene? Hva gjorde at du var så mye mer verdt enn meg?

Er du klar over at jeg fortsatt forventer å bli mobbet av alle jeg møter? At jeg ikke liker å møte nye mennesker for jeg er livredd for at de vil se det du så. Jeg gjør meg så usynlig som mulig, og håper på å komme meg gjennom dagen usett. Er du klar over at et rom fullt av mennesker er nok til at jeg får panikk og flykter?

Vi ble ikke mobbet på videregående, men DU var med meg hver dag. Du gjorde meg usikker og redd, og det resulterte i at jeg satt der i hjørnet mitt og snakker med så få folk som mulig. Er du klar over at takket være deg, vet jeg navnene til de jeg gikk i klassen til, men jeg kjenner de ikke. Hvor mange vennskap robbet du meg for? Jeg fikk venner – gode venner, som fortsatt er vennene mine i dag, men jeg turte ikke snakke med de andre i klassen. Du tok fra meg det.

Skolen skal være en positiv opplevelse. Det er meningen at man skal glede seg til å gå på skolen. Man skal lære, leke, le og leve. Du tok fra meg det. Du gjorde skolen til et mareritt, og jeg ville heller være hjemme enn å dra på skolen og møte deg. Du gjorde meg redd og lei meg. Hvem ga deg retten til det?

Jeg kunne ikke gjøre noe riktig i dine øyne. Jeg hadde ikke de riktige klærne, jeg var ikke kul nok, og jeg fikk gode karakterer. Når ble det en negativ ting? Er du klar over at du ødela det også? På videregående sa jeg aldri noe i timene. Tenk om jeg kunne svaret? Da ville jo klassen min kalle meg skolelys igjen, akkurat som du gjorde. Eller hva om jeg svarte feil? Da ville de le av meg, akkurat som du gjorde. Skolelyset svarte feil. Er du klar over hva jeg gjorde i stedet? Jeg holdt kjeft. Jeg rakk aldri opp handa, og hvis læreren spurte meg direkte sa jeg alltid at jeg ikke visste svaret. For å slippe og bli spurt, gikk jeg til læreren før timen, løy og sa at jeg ikke hadde gjort leksene. Jeg ville heller at han skulle tro jeg ikke gjorde leksene mine enn å spørre meg. Det resulterte i dårligere karakterer, og jeg var ikke lenger det skolelyset du kjente. Jeg var ikke en gang en person jeg kjente.

Er du klar over synet du har gitt meg på mennesker? Jeg tror automatisk at de tenker noe stygt om meg, og det er ufattelig urettferdig av meg. Pga deg, tror jeg alle er slemme, og når jeg går ute blant folk, klarer jeg ikke å tenke på noe annet enn hva de tenker om meg. Hvis noen lar blikket hvile på meg i mer enn ett sekund, er jeg overbevist om at de tenker noe stygt om meg, og jeg vil vekk. Hva gir meg rett til å legge den slags oppførsel på andre mennesker? Jo, det er deg. Du gjorde dette mot meg.

Du trenger ikke mobbe noen i flere år for at det skal ha konsekvenser. En gang er nok – et ord er nok. Jeg ble allerede mobbet hver dag, og selv om du kanskje ikke visste det, så var din kommentar nok til å gjøre skade. Hvorfor skal vekten min ha noe med at du vil ha kontakt med meg igjen? Betydde jeg så lite for deg de årene vi var venner? Mobbing bør ikke være verbalt heller. Utestengelse kan være like skadelig, og følger oss på samme måte som ordene dine.

Jeg skriver ikke dette for at du skal bli lei deg, jeg skriver dette for at sånne som deg skal våkne opp og forandre seg. DU i dette innlegget er ikke bare en person, men alle som har mobbet oss, og nå representerer du alle andre som mobber også. Vi kan ikke forebygge mobbing bare ved å ta oss av ofrene, vi må få mobberne til å forstå også. Er du klar over hva ordene dine gjør med de du sier de til?

Vi blir alle voksene etterhvert, men utfordringen er å oppføre seg voksent. Jeg fikk et spørsmål en gang om jeg hadde tilgitt de som mobbet meg, og jeg svarte et klart nei. Jeg kan ikke tilgi deg, ikke før jeg vet at du ikke er den personen lenger. Det kan godt hende det er galt av meg, men jeg må få noe bevis på at du vet at det du gjorde var galt. Jeg har sett det hos noen av dere, og det er jeg glad for. Jeg liker å tro at oppførselen din tilhører fortiden, og at du i dag er voksen. Da er det lettere å tilgi deg, men en ting vil jeg ha klart og tydelig. Jeg tilgir ikke for din skyld, men for min. På en eller annen måte må jeg klare å legge deg bak meg, og derfor tilgir jeg deg. En del av meg holder fast ved hva du har gjort mot meg, og den delen syns ikke du fortjener å bli tilgitt. Ikke før du har tatt ansvar for hva du gjorde, og det vet jeg at aldri skjer, så jeg gjør alt JEG kan for å tilgi deg – for min skyld.

Noe annet jeg gjør for min skyld er å snakke om det. Jeg sier aldri navnet ditt, men jeg prater om hva jeg har vært gjennom. Det er ikke sunt å holde sånne ting inni seg for lenge, og min terapi har blitt å snakke om det. Kanskje noen andre som går gjennom det samme får trøst av å vite at de ikke er alene. Andre har gått gjennom det samme. Kanskje noen leser dette og tenker to ganger før de sier noe slemt til klassekameraten sin i morgen. Hvis jeg kan hjelpe bare et menneske ved å fortelle min historie, så var alt sammen på en måte verdt det.

For meg har redningen vært Guro, familien og vennene mine. Jeg tar trøst i at de ser noe i meg, som du og jeg aldri klarte, og det hjelper meg til å se det nå. Ser du hvordan andres positive ord hjelper meg i motsetning til hvordan dine ødela meg?

Er du klar over hva du har gjort? Hva dine ord og handlinger gjorde med meg – hva de fortsatt gjør? Nei, jeg tror ikke det.

-Pia-

Advertisements

6 thoughts on “Er du klar over hva du har gjort?

  1. Lill Tove Hansen sier:

    Sterk og veldig viktig historie.
    Vi skal være bevisst på hvordan våre ord påvirker mennesker rundt oss.
    Takk for at du delte din historie.

    Lik

  2. Geir Østborg sier:

    Sterk Historie Pia.
    Har lest mye av bloggen deres og finner mye morsom og fin lesing.
    Hyggelig å bli kjent med deg på kurset, vi får håpe det går bra for oss begge.
    Stå på videre, du er en sterk person……og du……..ja til flere matoppskrifter…

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s