Jeg har angst

Å nei, jeg står i veien. Hvorfor ser de på meg på den måten? Hvor kom alle disse menneskene fra? Jeg vil hjem. Hvorfor kan jeg ikke bli liggende i senga hele dagen? Jeg skulle ønske jeg var hjemme. Kan noen få meg bort herfra? Det er andre folk på kinoen, best å bli hjemme. Jeg klarer ikke gå ut døra. Hjemme er best. Jeg klarer ikke dette. Jeg får ikke puste. Pia, rør på deg da! Ikke vær nær meg. Fort, gjem deg! Det er alt for mange mennesker her. Ikke legg merke til meg. Vær så snill, ikke legg merke til meg. Jeg er ikke her, jeg er ikke her. Nei! Hvorfor må jeg ha det sånn her? Hva skal jeg si til dem? Hvordan skal jeg forklare dette? Svimmel. Kvalm. Usikker. REDD.

Okay, Pia. Trekk pusten dypt. Sånn ja. Inn…. Ut…. En gang til. Inn…. Ut…. Pust!

Jeg har ikke peiling på hvordan jeg skal klare å forklare dere noe som helst når det kommer til angsten min. Jeg har begynt å skrive dette blogginnlegget i håp om at det skal hjelpe meg å filme videoen dere får se senere i blogginnlegget. Jepp. Jeg skriver dette før jeg i det hele tatt har filmet videoen.
Jeg har et notat på telefonen min der jeg har skrevet ned ting jeg må huske å snakke om i videoen, så det er ikke nødvendigvis at jeg ikke vet hva jeg vil si, men hvordan jeg skal si det.

Det første, og absolutt viktigste, er at dette er MIN erfaring med angst. Dette er sånn MIN angst er. Alle opplever angst annerledes, så om mine erfaringer ikke er helt like dine, betyr ikke det at en av oss ikke har angst. Det betyr at vi opplever den annerledes.

————————-

Så langt kom jeg, lørdagskvelden jeg satt her for meg selv og prøvde å sette ord på disse følelsene. Nå har jeg filmet videoen. Den er redigert og klar til å bli delt med dere. Jeg vet ikke om jeg har klart å forklare det på en bra måte, men det er det beste jeg fikk til. Dette var aldri en video jeg kom til å bli 100% fornøyd med, og det er heller ikke en video der jeg fikk tatt med alt jeg ville si. Da hadde den blitt flere timer lang, og den er lang nok som den er. Har dere spørsmål, eller noe dere vil at jeg skal utdype nærmere, kan jeg gjerne filme en q&a eller del 2 senere.

Det var ufattelig vanskelig å finne en måte å forklare angsten min på, og løsningen ble å gi dere eksempler. Har gjort så godt jeg kan med å forklare de verste angst/panikkanfallene mine, og håper det kan gi dere et lite bilde av hva jeg prøver å kommunisere. Det er mange flere tilfeller der angsten har midlertidig vunnet, men fant ut at det er best å begynne med de verste.

Jeg gir også noen eksempler på hvem som hjelper meg , og selv om jeg bare nevnte noen, så er alle vennene mine en stor hjelp. Bare en melding fra en av dem kan gjøre dagen bedre, og det betyr veldig mye for meg når Helene tar med seg begge ungene for å få kjørt meg på jobb. Iselin er så flink på å gi komplimenter, og Christine lyser opp dagen min med herlige snapchat-bilder av gutta mine (de er selvfølgelig mest Christine og Kenneth sine, men også litt mine) 🙂 Vennegjengen vår har de nydligste ungene i verden, og jeg blir så glad når jeg får snap av Iselin, Helene og Christine, for da får jeg et glimt av ungene 🙂

Jo mer jeg tenker på videoen, og hva jeg snakket om, jo mer kommer jeg på som jeg skulle tatt med. Derfor er det nok ikke umulig at jeg filmer en del 2 uansett.
Det er bare litt over et år siden at jeg innrømmet til meg selv at jeg har angst, og sa det høyt for første gang, men jeg vet også veldig godt at det er noe jeg har slitt med lenge. Ikke i like stor grad som i dag, for jeg vet at det ble verre etter at jeg bodde i Newcastle. Jeg merket det mer og mer mens jeg bodde der, og da jeg kom hjem igjen, merket jeg det da skolen begynte igjen. Siste året på høgskolen ble et tøft år for meg, men for å være helt ærlig visste jeg ikke hva det var. Jeg visste ikke hva angst var, og hadde aldri hørt noen snakke om det. Det er derfor det er viktig for meg å snakke om det nå. Jeg vil spre budskapet jeg hadde trengt på den tiden. Tenk om det at jeg nå har fortalt dere litt om min angst, kan gjøre at noen andre spør etter den hjelpen de trenger? Om det er fra legen sin, foreldrene, eller venner. Hvis du trenger det, snakk med noen! Det er okay å innrømme at man trenger hjelp.

«Having someone help you doesn’t mean that you failed. It just means that you’re not in it alone» – Eric Messer (i filmen Life as we know it).

Jeg har alltid likt den replikken, så ville inkludere den til dere også. Det tok meg lang tid før jeg lærte meg at det er sant, og på mange områder driver jeg fortsatt å lærer det. La andre hjelpe deg, la de være der for deg. De bryr seg om deg, og at du har det bra – akkurat som du bryr deg om dem, og vil være der når de trenger deg.

Jeg har så vidt snakket med legen min om problemet, og hun ble ikke veldig overrasket tror jeg. Jeg må tilbake og snakke med henne en gang til, for da jeg var der sist, og nevnte det for første gang, var jeg der for noe helt annet, så vi hadde ikke så god tid. Jeg vet ikke om behandling er det rette for meg, men kanskje jeg kan finne noen metoder som hjelper meg å takle det verste av det. Det viktigste er å fortsette å snakke om det. Jeg blir bare mer og mer inspirert av andre som snakker om viktige temaer, og de fortjener en stor takk. Takk for all inspirasjonen.

Takk til Maria som lærte meg at noen ganger må vi være sterke for oss selv, før vi kan være det for andre. At selv om noe er vanskelig å snakke om, så må vi bruke den stemmen vi har, og kanskje nå ut til andre som også vil prate.
Takk til Nellie, som er en av de som ga meg mot til å snakke om dette, for hun viste meg at jeg er ikke alene. Å se hennes youtubevideoer, har gitt meg noen å se opp til, og inspirasjonen til å bruke youtube/blogg til å snakke om det som er viktig for meg.
Takk til alle de andre vennene mine som viser hensyn, og passer på meg. Jeg er så glad i dere.
Takk til familien min, som alltid er der for meg, og er glad i meg uansett hva jeg sliter meg.
Og så er det Guro da, som jeg ikke klarer å finne ord til å takke en gang, så jeg bare håper ho vet hvor glad jeg er i ho, og hvor mye jeg setter pris på kjøringen, og hjelpen hun gir meg når ting blir ille.

Nei huff, nå ble det følsomt her da. Dere vil sikkert se videoen – det er jo kanskje derfor dere er her 🙂 Før jeg setter inn videoen, må jeg også si en stor takk til alle dere som ser på videoene våre, og leser bloggen. Uten støtten deres, og de veldig koselige tilbakemeldingene dere gir oss, hadde jeg ikke vært modig nok til å filme videoen en gang.

Linker:

Vlog – Første gang jeg nevner angsten
Angstanfall på startkurset
Vlog med angstanfall
Mamma glemmer meg

Håper ikke videoen er for rotete, og at dere skjønner litt av hva jeg prøver og forklare dere.

Ha en fortsatt fin dag.

~Pia~

Advertisements