Jeg har angst | En liten historie

Jeg satt på bussen til jobb da det skjedde. Det var en helt vanlig tirsdag, klokka begynte å nærme seg ni, og jeg var ikke den eneste som skulle med bussen den morgenen. Pendlere, skoleungdom, og pensjonister på vei til byen for å handle. Jeg hadde satt meg på vindussetet rett ved utgangen, akkurat som dagen før, og alle andre dager. Jeg har alltid en exit-plan, og på bussen er det å være så nærme utgangen som mulig.
Jeg hater å ta bussen, spesielt når jeg har tidligvakt. Da er bussen som regel full, og angsten danser rundt i kroppen. Det trenger ikke skje noe spesielt, den ligger der rett under huden hele tiden, og noen ganger klarer jeg ikke kontrollere den.
Det begynner i tærne – kan beskrives som en slags prikking. Så begynner skjelvingen. For meg resulterer det i at et av bena mine ikke vil holde seg i ro. Jeg mister følelsen i hendene, og de også skjelver. Så blir jeg varm og kald på en gang, og både fryser og svetter. Det er rundt dette punktet at panikken kicker inn, og jeg ender enten opp med å stivne eller flykte. På bussen er det alltid det siste. Med en skjelvende hånd, trykker jeg på den røde stoppknappen, og håper at jeg klarer å holde tårene unna til bussen har stoppet, og jeg kan gå av.

I dag var det en gjeng med gutter fra ungdomsskolen som startet det hele. Fire gutter, som har hele verden foran seg. Gutter som fortsatt tror at årene på ungdomsskolen er de beste årene i livene deres. De kom på et par stopp etter meg, den ene tøffere enn den andre. En med sekken slengt over den ene skulderen. En annen med tykk lue, selv om det bare er august og sommervarmen ikke har gitt seg ennå. Tredjemann lo høylytt av noe gutt nummer to sa, mens sistemann, han du finner i alle guttegjenger på ungdomsskolen – han som egentlig ikke har så mye til felles med dem, men som så gjerne vil høre til et sted, så han følger etter og ler når de ler, sier seg enig i hva de sier, men som så fort de har satt seg ned, titter ut av vinduet og drømmer seg vekk til hvor det nå enn er han heller vil være.

Innen denne gutten har betalt har benet mitt begynt å riste, og jo nærme de kommer, jo mer kaldsvetter jeg. Panikken vokser, og jeg må konsentrere meg om å puste. Ikke glem å puste.
De fortsetter bak i bussen – kule gutter som dem kan ikke sitte noe annet sted enn på bakerste rad. Der skal de sitte hele veien til skolen, og snakke om det kule gutter snakker om. Hvis ikke jeg hadde vært så opptatt av panikken som sprer ser til hendene og hodet mitt, hadde jeg hørt hva de egentlig snakker om. Gutten med sekken fortelle de andre om jenta han liker i klassen. Gutten som lo, takker kompisen sin for at han klarte å muntre han opp. Det er lenge siden han har hatt latterkrampe nå, siden ting er så ille hjemme. Gutten som ser drømmende ut av vinduet, tenker ikke på alle de stedene han heller ville vært, men sitter i stillhet og er takknemlig for at dette er vennene hans. Alle fire uvitende om damen noen rader foran dem, som kjemper mot panikken. Ingen av de har i det hele tatt sett på meg. Ikke ofret meg en tanke en gang. De er på bussen for samme grunn som meg, for å komme seg fra punkt A til punkt B. Og jeg? Jeg er den 32 år gamle damen som er redd for ungdommer – bare på grunn av mine egne opplevelser på ungdomsskolen.

—-

For noen uker siden la jeg ut en video der jeg snakket litt mer i detalj om angsten min. Fortellingen over er ikke en sann historie, men følelsene er ekte. Jeg er ikke flink til å forklare angsten, men har funnet at jeg beskriver det bedre med eksempler. Igjen så vil jeg understreke at dette ikke er en ekte hendelse, men de følelsene jeg beskriver er ekte. Hva som skjer med kroppen og hodet mitt når panikken kommer. Jeg er også redd for ungdommer. Jeg føler meg som en idiot når jeg skriver det, men det er sant. Jeg har sittet i gangen på jobben og ventet på Guro, isteden for å vente utenfor, fordi det satt tre gutter på en av benkene ved butikken. De gjorde ikke noe som helst galt, men jeg går rett tilbake til ungdomsskolen, og mobbeofferet Pia tar over. Innerst inne vet jeg at de ikke vill sagt noe til meg, mest sannsynlig ville de ikke lagt merke til meg i det hele tatt, men tankene tar over. Frykten og panikken tar over.
Dette er en side av angsten min. Det kan godt hende jeg gjør dette flere ganger. Skriver en liten historie for å prøve å forklare mer om angsten på den måten. Jeg samler også opp spørsmål til en q&a om angsten, og så fort jeg har fått nok spørsmål, skal jeg filme den. Har dere noe dere lurer på, så er det bare å spørre.
Jeg kommer nok også til å filme en del 2 av angstvideoen, for det var ting jeg føler jeg ikke fikk forklart nok i den forrige. Visse ting ble litt uklart for noen av dere, og jeg vil gjerne prøve å forklare det bedre. Det var det jeg prøvde på med dette også. Jeg elsker å skrive, og en av hobbyene mine er å skrive historier. Jeg har noen korte, men også et par lengre historier, som jeg en vakker dag drømmer om å gi ut på en eller annen måte. Mamma har fått lese det jeg har skrevet hittil, men hun er den eneste 🙂 Hun liker det hun har lest, men mamma er nok ikke den beste å spørre… Jeg kunne skrevet bok om den magiske søppelsekken, og hun ville støttet meg 🙂 Nei da, så ille er det ikke. Det jeg vil fram til, er at skriving er en måte for meg å slappe av på, og en et hjelpemiddel for å roe meg ned. Når jeg sitter med mac’en i fanget, og et tomt word dokument på skjermen, har jeg en hel verden åpen foran meg. Flere verdener faktisk. Jeg kan dra hvor jeg vil, besøke hvem jeg vil, og gå inn i univers som ikke finnes ennå. Mitt univers. Stedet jeg drømmer meg bort til når jeg vil være andre steder enn her – et sted der jeg ikke har angst og er redd for ungdommer.

~Pia

Advertisements

One thought on “Jeg har angst | En liten historie

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s