September Bloggserie | Uke 5 | Sminkevideoer | Date-night i Oslo

I går var Petter og jeg i Oslo for å være med på et dampovnkurs på Mathallen. (Hvis du vil se video fra dagen i går kan du se vloggen her.) Siden vi skulle på kurs og til Oslo hadde jeg lyst til og pynte meg litt, så jeg fortet meg å filme hvordan jeg sminket meg til denne månedens siste bloggserievideo.

Jeg hadde litt dårlig tid, men dette er en look jeg ofte går for når jeg skal sminke meg uavhengig av hvor mye tid jeg har 🙂

Produkter jeg bruker:

Mac Paintpot i Painterly
Revealed 2 Palett
Yves Rocher Sexy Pulp Mascara
Stila Long Wear Lip Color i fargen Paramour (fant ikke link)

Selv om bloggserien vår med sminkevideoer er over, så kommer vi helt klart til å legge ut flere etterhvert. Hvordan sminkelook vil du se oss gjøre neste gang?

Ha en strålende dag videre ❤

~Guro~

Reklamer

Mat på Mandag: Guros Laksegryte

Det er ingen hemmelighet at Pia og jeg elsker og lage mat, og at vi syns det er kjempe gøy å finne opp oppskrifter helt selv. Det har faktisk blitt en liten samling nå som vi har funnet opp selv, og flere skal det bli. Drømmen om egen kokebok lever videre, for å si det sånn.

I dagens mat på mandag innlegg viser jeg frem hvordan jeg lager en enkel, men god, laksegryte. Pia og jeg hadde veldig lyst på laks til lunsj en dag så jeg sjekket kjøleskapet og tok frem det jeg syns hadde passet til laksen. Resultatet ble en laksegryte.

Det du trenger er:

2 posjoner pasta
Litt squash
1/2 løk
1 vårløk
1 boks hermetiske tomater
1 – 2 dl fløte
1 ss olje
3 fedd hvitløk
Salt
Pepper
10 scampi
200 g laks

Denne passer supert som lunsj eller middag. Skal du ha den til middag kan det være godt å ha en salat ved siden av eller hvitløksbrød.

Pia og jeg ønsker og bli flinkere til å spise fisk, så da passer sånne retter som dette veldig bra.

Hva er din favorittrett med fisk?

~Guro~

 

REKLAME | Daisy av Marc Jacobs

Dette innlegget er skrevet i redaksjonelt
samarbeid med Cerodo

I dag tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om en av favorittingene mine, en parfyme. Hvis du har lest bloggen en stund eller sett på videoene våre har du kanskje fått med deg at jeg har snakket en del om Daisy av Marc Jacobs. Den lukter fantastisk godt, men jeg liker også hvor fin flasken er. Det gjør liksom ikke noe om den står fremme på kommoden.

Jeg er ikke så veldig flink til å beskrive lukter, men jeg skal gjøre så godt jeg kan.
Det jeg liker godt med Daisy er at lukten er ganske sterk, men den er alikevel litt beskjeden. Den har en søt lukt, med en blanding av lukten av blomster. Det er jo kanskje ikke så rart med tanke på designet på flasken.

Den første Daisy parfymen jeg hadde fikk jeg i gave, og jeg elsket den ved første sniff. Da den begynte og bli tom ble jeg skikkelig redd for å bruke den. Brukte den kun ved spesielle anledninger, hvis jeg skulle skikkelig pynte meg, for jeg ville ikke bruke den opp.
Jeg sjekket etter den i butikker og på nettet, men enten så var jeg skikkelig dårlig til å lete eller så var den ikke så tilgjengelig som den er nå. Nå finner jeg den heldigvis både i butikker og på nettet. For ekspempel så selger de masse forskjellig parfyme hos Nordicfeel.no. Nordicfeel.no er en nettbutikk hvor du kan kjøpe masse innen parfymer og skjønnhetsprodukter for både damer og menn. Passer jo perfekt nå som det nærmer seg julegavetid. 🙂

Jeg er gjerne en person som holder meg til en type parfyme. Lenge var dette den eneste parfymen jeg brukte fast, jeg har blitt bedre på det å prøve forskjellige så nå har jeg flere jeg er blitt veldig glad i. Men Daisy av Marc Jacobs er fortsatt den største favoritten, og jeg tror det blir veldig vanskelig å slå den, men andre parfymer må gjerne prøve 🙂

Så hva er din favorittparfyme?
Hvordan lukt liker du best, søt eller en litt sterkere duft?

Ha en fortsatt strålende dag ❤

~Guro~

REKLAME | Vi stenger verden ute

Vi har fått hodetelefonene
av Sudio Sweden.

Har du noen gang hatt lyst til å stenge verden ute? Legge lokk på ørene og drømme deg inn i din egen verden, et sted hvor bare du vet hva som foregår. Ikke? Ok, hva med å høre på musikk, se på en video eller redigere uten at du hører hva de rundt deg holder på med?
Begge disse tingene gjelder oss, vi er noen store drømmere, men vi trenger også å kunne sitte ned å holde på med våre egne ting uten at vi forstyrrer hverandre.

Vi har vært så heldige at Sudio Sweden har sendt oss  et par hodetelefoner hver. Vi fikk Regent hodetelefoner i svart og hvit. De fungerer kjempe fint og de ser også veldig bra ut. De kan brukes som et kult tilbehør til et antrekk, både til trening og hverdag.

Hodetelefonene kan kobles til Bluetooth og være trådløse eller så følger det med en leding du kan koble til telefonen eller ipoden (Er det fortsatt noen som bruker ipod?) Det følger også med ladeledning, vi ladet våre over natten dagen vi fikk de så de var klare til å brukes neste dag.

Vi testet de ut på en gåtur også. Da vi skulle ta bildet ble vi litt flirete for vi kunne ikke høre hva den andre sa siden vi hadde på oss hodetelefonene. 🙂

Hodetelefonene er stødige, men kan brettes så de tar mindre plass i, for eksempel, veska. Putene som sitter på ørene er myke og behagelige, men som de fleste hodetelefoner kan man bli litt sliten i ørene hvis man sitter med de for lenge.

Hodetelefonene er også supre for oss hvis vi skal redigere mens den andre filmer, eller hvis vi skal redigere hver vår video. Vi kan sitte sammen ved bordet med hver vår pc uten at lyden til den ene forstyrrer den andre. #goals

Sudio Sweden har også ordnet en rabattkode til dere. Bruk rabattkoden «sudio_norwaytwins» for 15% av hele sortementet deres 🙂

Nå skal det sies at Sudio Sweden hodetelefonene er ikke bare for å stenge verden ute, men også en måte å møte verden på. Leve seg inn i musikkens verden eller inn i en film. Verden er mye større når man møter den med åpne øyne, og ører 🙂

Tusen takk for at du kom innom bloggen vår i dag. Ha en fortsatt strålende helg ❤

~Pia og Guro~

 

September Bloggserie | Sminkevideoer | Uke 4 | Hvordan vi sminket oss på ungdomsskolen

Brunkrem, dekkstift, pudder, mascara og øyenskygge. Det var de eneste begrepene innen sminke vi brydde oss om. Vi visste det fantes mer, men det brukte vi ikke. I dag er det litt anderledes. Vi bruker fortsatt ikke så mye sminke når vi sminker oss, men vi kan gjøre mye mer ut av det vi bruker. Vi syns jo det er så gøy å holde på med 🙂
Vi har flere ganger blitt spurt om vi kan lage en video der vi viser frem hvordan vi sminket oss på ungdomsskolen, så da tenkte vi at vi kunne bruke uke 4 av denne bloggserien til å gå litt tilbake i tid 🙂

Som dere ser så kan det være greit at vi har utviklet oss siden ungdomsskolen, dette var ikke særlig fint på oss. (Andre kler det nok bedre)

Hva var dine go-to produkter på ungdomsskolen? Er det noe du brukte da som du fortsatt bruker i dag?

Ha en strålende dag ❤

~Guro og Pia~

REKLAME | MunchPak Unboxing og Taste Test

MunchPak har sendt oss denne esken.

For en tid tilbake hadde Pia og jeg et abonnoment på MunchPak, men valgte og avslutte det siden det var mye søtsaker i eskene. Det var alltid veldig moro å motta eskene, men siden vi prøver og holde oss unna for mye søtsaker fant vi ut at det var best og si opp abonnomentet.
Da MunchPak sendte oss en mail og lurte på om vi ville samarbeide med de svarte vi ja med en gang. Vi er jo så glad i å få pakker i posten og åpne de foran kamera 🙂 Vi sa også ja for det er så mye spennende i eskene, og det ville vi gjerne dele med dere. Ikke bare ville vi dele hva vi fikk i esken, men også hvordan det smakte.

Som alltid var det noe som var kjempe godt, noe som ikke var så godt, og noe som ikke var noe godt i det hele tatt. Det gjør jo egentlig ikke noe siden da blir bare videoen litt morsommere.

Ikke nok med at de sendte oss esken, men de tenkte på dere også, og det syns vi er veldig koselig. https://munchpak.com/?coupon=norwaytwins Bruk denne nettsiden hvis du vil ha $3 av kjøpet ditt hos MunchPak 😀

We have to say a big thank you to MunchPak who sent us this box to review and to taste. We love doing these kind of videoes.

Tusen takk for at du stakk innom bloggen vår i dag. Ha en fortsatt fin dag ❤

~Guro og Pia~

Pia skriver | En kjælighetshistorie

Historie #2

Da jeg leste denne metaforen i et blad da jeg var yngre, skjønte jeg ikke helt hva de mente med det, men som voksen skulle jeg lære hvor riktig det faktisk er. Uttrykket ”The eyes are the windows to the soul” viste meg hvor feil jeg kan ta, og lærte meg å åpne øynene og virkelig se en person for hvem de er, og ikke hvem jeg tror de er.

Det var ikke kjærlighet ved første blikk. Absolutt ikke. Tusen blikk senere og det var fortsatt ikke kjærlige blikk jeg sendte han.
Første gang jeg så Jostein var for ni år siden. Det var første skoledag på videregående, og jeg prøvde å gjøre meg så liten som mulig der jeg gikk inn i klasserommet for første gang. Etter mange år med mobbing på barne- og ungdomsskolen, var jeg overhode ikke klar for å begynne på ny skole. Ny skole, nye mobbere. Mitt håp var å være så usynlig som mulig de neste tre årene. Hvis de ikke kunne se meg, kunne de heller ikke finne noe feil med meg, og derfor mobbe meg. Planen var så logisk i hodet mitt, men skulle vise seg å være vanskelig å utføre.

En ting dere bør vite om meg før vi går videre er at jeg er veldig klumsete. Jeg går på vegger, dører, og snubler i dørterskler hvert fall 4 ganger om dagen. Dette er helt normalt for meg, og skjer uansett hvor godt jeg ser meg for. Forestill deg da hvor lett det er for meg å gå på ting når jeg stirrer ned i gulvet mens jeg prøver å gjøre meg usynlig. Det er veldig lett skal jeg si deg. Det er faktisk garantert.

I det jeg tok første skrittet over terskelen og inn i rommet som skulle være mitt helvete det neste året, gikk jeg rett på noe – eller rettere sagt noen.
Når jeg ser tilbake på det i dag, så syns jeg nesten synd på Jostein. Han hadde ikke noen sjanse i det hele tatt. Etter at jeg krasjet i han, var alt håp ute. Jeg gikk inn i panikkmodus, og latteren hans ringte i ørene mine som en brannalarm. Jeg gjorde mitt beste for å samle sammen tingene jeg hadde mistet så fort som mulig, mens han lo litt og bøyde seg for å hjelpe meg. På dette tidspunktet lo kompisene hans også, og de lo bare høyere da han sparket bort den ene boka jeg prøvde å plukke opp. Hvis jeg hadde tenkt meg om hadde jeg nok innsett at det mest sannsynlig ikke var med vilje, men på den tiden skjedde ikke sånne uhell. Alt Jostein, og resten av guttene i klassen gjorde akkurat da, var for å mobbe meg. På dette tidspunktet hørte jeg ingenting annet enn brannalarm-latteren, for jeg var godt inne i det som skulle bli et av mange panikkanfall på videregående.

En annen ting dere bør vite om meg er; uansett hvor klumsete jeg er til daglig, hvis jeg er i nærheten av gutter jeg syns er kjekke, eller enda verre LIKER, går klumsheten min til nye høyder. Og da mener jeg snubler-i-min-egen-skygge-høyder. It´s bad!

Jostein kunne ikke gjøre mye riktig i mine øyne etter det første møtet. Preget av årene med mobbing, var jeg ikke en som ga folk nye sjanser. Jeg gjorde mitt beste for å unngå han, det samme gjaldt egentlig alle guttene i klassen.
Det var i denne klassen jeg møtte hun som ble bestevenninnen min, og er det fortsatt den dag i dag. Hilde hadde gått i samme klasse som Jostein på ungdomsskolen, og prøvde å overbevise meg om at han ikke var så ille som jeg skulle ha det til. Jeg hørte ikke på det øret, og i løpet av de neste tre årene skulle virkelig skjebnen (hvis du tror på sånt – det gjør jeg) jobbe mot oss. Jeg hadde det med å ende i umulige situasjoner med Jostein. Det hjalp ikke at han alltid var sammen med kompisene sine, og uansett hvor ille jeg syns Jostein var, så likte jeg vennene hans enda mindre. Dette var ikke like uforskyldt, for de var de klassiske typene – de som alltid måtte le høyest når noen falt eller mistet noe, og det var som regel meg.

Klasseromstrategien min var å kapre plassen nederst i hjørnet, sitte stille og rolig, og bare snakke når jeg absolutt måtte. Det var en suksess, helt til andre året da det begynte en ny jente i klassen. Hun var ikke ny for meg – jeg hadde gått på barneskolen sammen med henne, og la oss si det på denne måten: Minnene vi hadde sammen vil aldri dukke opp i en minnebok.
Karianne kom inn i klasserommet, og med en gang steg panikken i magen min. Innen hun hadde klart å sette seg ned ved en ledig pult, var den godt på vei opp i halsen. Hjertet dunket fort i brystet mitt, og jeg både frøs og svettet. Jeg tittet rundt meg i jakt på nærmeste rømningsvei, og lot merke til at Jostein satt og snakket med henne. En irritasjon jeg ikke hadde tid til å tenke på akkurat da rumlet i magen min. Jeg var altfor opptatt med å legge slagplanen for flukten min. Kan jeg bare gå ut? Kanskje de ikke ser meg? Læreren hadde ikke kommet ennå. For sent, der kom han gående inn i rommet.

Tredje tingen dere bør vite om meg; jeg takler forandringer veldig dårlig, og dette var for mange forandringer på en gang. Ikke nok med at Karianne skulle gå i klassen min, men vi fikk ny lærer også, og sammen ble de fiendene mine det året.

Karianne satte i gang med sine onde planer allerede første dagen, ved å foreslå at vi skulle sitte etter klasselista, og ikke hvor vi ville. Hun syns det var så teit hvordan gutta satt på den ene siden av rommet, mens jentene hadde samlet seg på den andre. Det var ikke noe vi hadde gjort med vilje, det hadde bare blitt sånn, og jeg var veldig fornøyd med det. På denne måten fikk jeg sitte i hjørnet mitt, med Jostein og resten av guttene på andre siden av rommet. Håpet om at læreren skulle avslå forslaget hennes rakk ikke en gang å komme i tankene mine før han hadde uttrykt hvor god idé dette var. HVA SKJEDDE?? Jeg kunne ikke bytte plass. Jeg kunne ikke forlate tryggheten i hjørnet mitt ved siden av Hilde, for å sette meg etter klasselista. Har du noen som helst idé om hvem som kommer rett før P. Oppland på klasselista?? Jo, det skal jeg si deg; J. Olsen. Jostein Olsen.

Å si at de neste månedene var noe annet enn et panikkfylt helvete, er å lyve, men heldigvis varte ikke ordningen lenge. Det var ikke bare jeg som ikke likte den, men før vi rakk å flytte oss tilbake til de normale plassene, skulle jeg ha min verste opplevelse på videregående, og selvfølgelig var Jostein involvert.

Var det noe jeg ikke likte med å gå på skolen så var det leksene – ikke nødvendigvis å gjøre dem, men å bli hørt i dem av læreren. Jeg absolutt hatet det. Jeg visste som regel svarene, men rakk aldri opp handa. Jeg var livredd for å svare feil. Derfor var den nye læreren vår ekstra ille, for han brydde seg ikke om du hadde rukket opp handa eller ikke. Han spurte hvem han ville. I de første ti minuttene av hver time satt jeg alltid og nistirret i pulten min. Hodet lavt mens jeg holdt pusten – panikken kriblet i huden min. Jeg ble sjelden spurt, og de gangene jeg ble det svarte jeg bare at jeg ikke visste svaret. Jeg ville heller at lærerne skulle tro at jeg ikke hadde gjort leksene, enn å ta sjansen på å svare feil. Det funket med de andre lærerne mine, men ikke med han.
Jeg gjorde min vanlige rutine mens han hørte andre i leksene, men denne gangen ble det min tur. Jeg merket det på meg. Hårene i nakken reiste seg, og jeg ble kvalm. Jeg løftet blikket forsiktig, og der var han. Rett foran meg ved siden av pulten til Jostein, med blikket godt plantet på meg. Jeg lot så vidt merke til at Jostein satt sidelengs på stolen og gløttet på meg. Jeg tittet opp på læreren og svarte vet ikke, nesten før han hadde stilt ferdig spørsmålet. Det var ikke akseptabelt denne gangen, og han bare fortsatte å spørre. Jeg svarte vet ikke en gang til, og det var da marerittet virkelig tok av. Han satte seg ned på den tomme pulten ved siden av meg, og fortsatte å presse. ”Jo, dette vet du. Kom igjen nå”, ”Vi venter på svaret ditt”, ”Alle ser på deg og venter på at du skal svare”. Sånn fortsatte det, og jeg kjempet en tapper kamp mot tårene og oppkastet som lå og presset i halsen min. Jeg ville bare vekk. Jeg ville bare hyle at jeg ikke visste det, og løpe vekk. Jeg fikk ikke fram et eneste ord, men det gjorde Jostein. Han visste selvfølgelig svaret, og hadde ikke noe problem med å svare. Jeg skjønte jo hva han ville. Bevise for alle at han kunne alt, og jeg kunne ingenting. Tusen takk for den, men det fikk læreren til å gå videre til neste offer, så for første gang var jeg nesten litt takknemlig for den konstante ”oppmerksomheten” hans.

På tide med den siste tingen dere bør vite om meg; jeg har null rytme i kroppen. Absolutt ingenting. Zero, nada, nothing! Jeg danser fortsatt som jeg gjorde på barneskolen; strake armer og minimal bevegelse i bena.

Det eneste temaet som var verdt å snakke om da vi gikk inn i tredje, og siste året på videregående, var russetiden. Først ut var russeballet, og på russeballet skulle det danses. Gymlærerne fikk den umulige oppgaven med å lære oss å danse, og hei hvor det gikk. Ikke nok med at 30 ungdommer skulle lære å danse, men det skulle danses vals og polonese. Jeg prøvde alt jeg kunne å gjemme meg bak resten av klassen, så kanskje læreren glemte at jeg var der. Etterhvert som folk fant noen å danse med, spredte de seg rundt i gymsalen, og til slutt sto jeg der alene. Vel ikke helt alene. Jostein hadde kommet sent, så han sto også for seg selv uten noen å danse med. Jeg lover deg, det var nesten så jeg bare gikk derfra, men før jeg rakk å reagere hadde gymlæreren annonsert høyt og tydelig at Jostein og jeg kunne danse sammen.
Jeg hadde ikke danset pardans siden ungdomsskolen, og det var rart å være så nærme noen man egentlig ikke kjenner. Hjertet mitt dunket så høyt at jeg var redd for at Jostein skulle høre det. Jeg prøvde så godt jeg kunne å følge musikken, men bena mine ville ikke samarbeide. Jeg trøstet meg med at det virket som Jostein slet like mye som meg. Vi var like håpløse begge to. Jostein ble bare mer og mer frustrert, og til slutt bannet han høyt og sparket i veggen. Læreren kom bort og ba han roe seg litt siden det kunne virke som han skremte livet av meg. Jeg var ikke redd, mer sjokkert over å ha funnet noe han var verre på enn meg. Læreren smilte lurt da hun snudde seg å gikk, så jeg tror ikke hun brydde seg så mye om det lille utbruddet hun heller.
Russeballet var noen uker senere, og jeg hadde igjen funnet meg et trygt hjørne å sitte i mens jeg så på de andre danse. Jostein var i full sving på dansegulvet sammen med en jente fra B-klassen, og danset nesten en perfekt vals. Han kan danse. Tydeligvis var jeg ikke bare en dårlig danser, men jeg var så dårlig at det ikke gikk an å danse med meg en gang. Det var jeg som hadde gjort han til en dårlig danser. Ikke rart han ble så frustrert.

Det siste året på videregående gikk veldig fort, og før jeg visste ordet av det, sto jeg ved scenen på det lokale teateret og skulle få vitnemålet mitt. Mamma, pappa og storesøster satt i salen og ventet på å juble da det ble min tur. Jeg sto med panikken i halsen. Å stå på en scene foran en sal full av mennesker, var ikke akkurat favorittsenarioet mitt. Ikke nok med det, men vi skulle gå opp klassevis, og hva måtte vi gå opp? Jo, trapper. Trapper som er altfor lett å snuble i når man er redd og har panikk. Jostein snudde seg og så på meg med faste mellomrom, og det gjorde meg bare mer nervøs. Han sto bare å ventet på at tullingen bak han skulle snuble og lande så lang hun var på scenen.
Klassen vår ble ropt opp, og vi begynte å gå i rekke mot scenen. Da vi nærmet oss, følte jeg en hånd ta tak i armen min. Jostein gikk nå ved siden av meg med et stort glis om munnen. ”Best å passe på at du ikke detter vel”. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg bare lot han følge meg opp trappa, mens jeg hørte kompisene hans le bak oss.

Jeg gikk ut av videregående med tungt hjerte. Det overrasket meg faktisk, men å tenke tilbake på de årene jeg hadde hatt der ga meg en god følelse. For første gang siden 3.klasse hadde jeg en skoletid jeg kom til å savne. Jeg hadde møtt så mange nye venner, og jeg hadde møtt Hilde. Hun som gjorde hver dag litt lettere å komme seg gjennom, og hun som alltid var der for meg uansett hva det måtte være.
De neste årene tok livet meg i forskjellige retninger, og jeg prøvde meg som mye rart. Jeg hadde en annen selvtillit etter videregående, og likte plutselig å prøve nye ting. Jeg prøvde meg på mange forskjellige jobber, mens jeg lette etter hvor jeg hørte til her i verden. Jeg var postbud, jobbet i butikk, sto lenge i resepsjonen på et hotell, og til slutt fikk jeg jobb i en café der jeg fant en lykke jeg aldri hadde følt før. Jeg trivdes med å treffe nye folk, snakke med faste kunder, og få nye opplevelser hver dag.
Jeg tenkte ofte tilbake på årene på videregående, og ofte snek Jostein seg inn i disse mimrestundene. Det var noe med han som jeg aldri helt klarte å gi slipp på. Jeg hadde ikke sett han på mange år, og den eneste kontakten vi hadde hatt var en friend request på Facebook som jeg brukte 3 uker å svare på.

Seks år etter at jeg gikk ut av videregående åpnet det en ny bedrift ved siden av cafeen der jeg jobber. De jobbet med å gjøre i stand lokalene i flere uker. Folk fløy ut og inn av dørene der hele dagen, og de fleste kom inn til oss for å spise lunsj. Etter et par uker var det elektrikernes tur til å gjøre jobben sin, og det er her ting tok en overraskende vending. Allerede første dagen kom det en gjeng med elektrikere inn for å spise. Det var ganske stille hos oss, og jeg hadde brukt tiden på å rydde. I det de kommer inn døren har jeg nettopp samlet sammen noen menyer for å ta med til disken. Jeg snur meg rundt og går rett på mannen nærmest meg. Menyene lander på gulvet. Jeg ristet på hodet mens jeg gjorde meg klar til å be kunden om unnskyldning. Så langt kom jeg aldri, for da jeg møtte blikket til mannen jeg gikk på, stoppet jeg. Øyne så blå som en skyfri himmel, med en snillhet i dem som tok pusten fra meg. Jeg følte meg rolig og urolig på en gang, og druknet litt i de blå øynene som stirret tilbake. Jeg kjempet meg tilbake til virkeligheten, og fikk mitt livs største sjokk. Mannen som stirret tilbake, mannen med øynene jeg nettopp hadde druknet i, var Jostein. Han ga meg et klassisk Jostein-glis, og lo litt. ”Godt å se at ikke mye har forandret seg” sa han i det de gikk for å finne bord. Jeg ble stående og se etter dem, fortsatt i sjokk. Jostein snudde seg og så tilbake på meg. Han blunket, smilte og snudde seg igjen. Kollegaen min tok bestilling deres, og jeg sto fortsatt ved døra og prøvde å komme til meg selv igjen.
Jeg er ikke stolt av det, men resten av tiden de var der gjemte jeg meg på lageret, og fant på alle mulige unnskyldninger for å ikke gå ut igjen. Da vi låste dørene den dagen, måtte jeg forklare meg til en forvirret kollega, og hun lo godt da jeg var ferdig. Jeg skal innrømme at jeg måtte trekke på smilebåndene selv også. Jeg smilte fortsatt når jeg forlot jobben, men det  forsvant fort da jeg så hvem som satt på benken utenfor. Jostein. Han satt og tittet på mobilen, og jeg prøvde så godt jeg kunne å gå fort forbi, men så fort jeg tok et skritt tittet han opp på meg. Han reiste seg og kom mot meg. Jeg merket noe i magen med en gang, men det var ikke panikk, det var sommerfugler. ”Du forsvant så fort i stad, vi fikk ikke mulighet til å prate”. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Hva ville han prate med meg om? ”Har du mulighet til å sitte ned litt?” Jeg bare nikket og vi satte oss ned på benken igjen. To timer senere satt vi fortsatt der, og jeg hadde ikke tenkt på klokka en eneste gang. Vi pratet om alt mulig. Hva vi hadde gjort siden videregående, hvem vi fortsatt hadde kontakt med, og livene våre. Igjen druknet jeg i øynene hans, og innså at i løpet av årene på videregående, og alle de situasjonene vi endte opp i, hadde jeg aldri sett han i øynene før. Alle de gangene jeg hadde hatt med han å gjøre, så hadde jeg aldri møtt blikket hans. Hadde jeg hatt et annet inntrykk av han hvis jeg hadde gjort det. Hvordan kan noen med øyne så fulle av sjel være den jeg trodde han var?
”Kanskje du hadde hatt lyst til å spise middag med meg en dag?” Han hadde ikke gjort noe annet enn å sjokkere meg så langt den dagen, men jeg ble kanskje mest sjokkert av meg selv, da jeg åpnet munnen og svarte ja.

To dager senere satt jeg på favorittrestauranten min, sammen med Jostein, og hadde en av de beste kveldene i mitt liv. Vi pratet om alt mulig, og jeg fortalte han om mobbingen og hvordan det hadde påvirket meg i årene etterpå. Han ble veldig stille, og jeg ble redd for at jeg kanskje hadde delt for mye. Jeg begynte å pirke i desserten min, mens jeg følte blikket hans borre hull i meg. ”Skal vi gå en tur?” Det var en varm sommerkveld, og det hadde fortsatt ikke blitt mørkt ute. Vi hadde begge gått til restauranten, så vi begynte å gå tilbake mot sentrum. Vi gikk i stillhet først, men da vi kom til parken satte vi oss på en av benkene. ”Jeg skulle ønske jeg hadde visst alt dette på videregående. Det forklarer hvorfor du aldri lot meg bli kjent med deg.” Jeg satt der og stirret på han. Hva snakket han om? Han hadde da aldri prøvd å bli kjent med meg. Han brukte jo tre år på å le av meg og vise at han var bedre enn meg. Den neste timen av livet mitt åpnet øynene mine til en helt ny fortid – en fortid jeg hadde levd, men ikke fått med meg.

En jente gikk på en overrasket gutt første dagen på skolen, og han falt for henne før bøkene hennes hadde truffet gulvet. Han ble så nervøs at han holdt på å snuble og fikk sparket bort en av bøkene. En nervøs latter falt ut av han før han rakk å stoppe den. Etter det gjorde gutten alt han kunne for å møte på henne i gangene, men det skulle vise seg å være vanskelig. Uansett hvor mye han lette etter henne, fant han henne bare en gang i blant. Kompisene hans ertet han for hvor latterlig han oppførte seg, og de klarte sjelden å holde latteren tilbake de gangene de var vitne til møtene deres.
Andre året så han en gyllen sjanse til å få litt kontakt med henne da det begynte en ny jente i klassen. Da hun satte seg på pulten ved siden av han, tok han kontakt, og passet på å plante ideen om å sitte etter klasselistene. Det ville vært rart om det kom fra han, men den nye jenta kjente jo ingen ennå. 10 minutter senere satt de etter klasselista, og nye muligheter åpnet seg. Det skulle ikke være så lett, og mulighetene var mer som utfordringer, men han nøt den tiden han fikk sitte foran henne i timene. Det han husker best fra de månedene var en spesielt tøff opplevelse mellom henne og læreren. De ble hørt i leksene, og læreren ville ikke akseptere at hun ikke visste svaret. Etter å ha fulgt med på henne i over et år, visste han at hun ikke likte å snakke høyt i timene, og han kunne nesten føle panikken hennes. Til slutt ble han så irritert på læreren, som absolutt ikke ville gi seg, at han svarte på spørsmålet selv. Bare for å få læreren bort fra henne.
Han følte endelig at hellet var med han da juleballet nærmet seg. Han kom for sent til gymtimen, og hun var den eneste igjen uten dansepartner. Det tok ikke lang til før han skjønte at hun ikke var veldig komfortabel med dansingen. Om det var fordi hun ikke klarte det eller om det var han hun var ukomfortabel med, visste han ikke, men han ville prøve å hjelpe. Hånden hennes passet overraskende bra i hans, og da de begynte å bevege seg til den rolige musikken, la han bort alle årene med klassefester og bryllup. Han pleide ikke å skryte av at han faktisk kunne danse. At han hadde lært den grunnleggende kunnskapen til å danse vals for mange år siden. Den dagen danset han som om han aldri hadde hørt musikk før, og da han merket hvor stresset hun ble pga situasjonen, sparket han i veggen i falsk frustrasjon. Hun var roligere da de begynte å danse igjen.
Årene på videregående gikk veldig fort, men det var deilig å bli ferdig. De siste ukene etter eksamen var det lite som skjedde på skolen, og plutselig var det tid for avslutningsseremonien. Mens de sto og ventet på å bli ropt opp på scenen, prøvde han å ta motet til seg å snakke med henne, men det ble bare til at han snudde seg og så på henne. Hun sto og så på trappen. Han klarte ikke å la være å smile mens han tenkte tilbake til første skoledag. Da de ble ropt opp trakk han pusten og tok et par skritt bakover i stedet. Med et smil om munnen tok han tak i armen hennes. Det siste han ville var at hun skulle snuble foran alle disse menneskene. Han trodde ikke hun noen gang ville kommet over det. Det var siste gang han så henne, unntatt på Facebook, før han gikk inn på en café for å spise lunsj, og en dame krasjet rett i han.

Tårene trillet nedover kinnene mine, og jeg gadd ikke å prøve og skjule de en gang. Jostein smilte og tok handa mi. ”Jeg kunne ikke la sjansen gå fra meg enda en gang”. Jeg lo, og han lo sammen med meg. Øynene våre møttes, og jeg var ganske sikker på at han så like mye liv i mine som jeg så i hans. Jeg så en fortid, en nåtid, og en fremtid. Jeg tok et valg den dagen om å legge fortiden bak meg, leve i nåtiden, og glede meg til fremtiden.
Dager ble til måneder, måneder ble til år, og fremtiden har i dag blitt nåtid. Jeg sitter i en liten leilighet rett ved parken og skriver et brev til meg selv mens Hilde krøller håret mitt. Jeg skal gifte meg i dag. Om tre timer står jeg igjen foran en sal full av mennesker, men denne gangen er jeg ikke redd. Jeg er ikke nervøs for å snuble i de to trappetrinnene opp til presten, for nok en gang er Jostein der for å følge meg. Han vil ta armen min, akkurat som han gjorde for seks år siden, og si; ”Best å passe på at du ikke detter vel”. Du kan ikke unngå å snuble litt her i livet, men det gjør ikke noe når vi har mennesker som kan ta oss imot.

Og forresten, vår første dans som mann og kone vil gå så mye bedre enn vår aller første dans. Jeg har lært meg å slappe mer av når jeg danser, og så lenge jeg ser inn i de himmelblå øynene som minner meg om en fortid jeg gikk glipp av, men fant til slutt, kan til og med jeg få til en nesten perfekt vals.

————————————————————————————————————-

Det er litt skummelt for meg å legge ut disse historiene jeg skriver, men jeg velger å se på det som en utfordring. Som jeg skrev forrige gang, da jeg la ut første historien min, bruker jeg skrivingen som et verktøy for å håndtere angsten og stesset jeg føler. Det roer meg å sitte ned og la fantasien min fylle side etter side i word-dokumentet.
Disse historiene jeg skriver er ren oppdiktning, og ingen av menneskene/hendelsene jeg skriver om er ekte. Selv om jeg skriver i det jeg liker å kalle jeg-format, så er det ikke jeg (Pia) som forteller historien. Jeg gikk ikke på en gutt første skoledag, jeg ble ikke mobbet på videregående, og jeg skal ikke gifte meg 🙂 Jeg har sett på en del romantiske tvfilmer fra USA i det siste, og elsker filmer med romantisk kliss. Jeg ble inspirert til å skrive litt romantisk kliss jeg også.

Jeg har skrevet korte historier som dette i mange år, og noen har blitt borte med årene, andre har jeg bare i hodet, men planen er å skrive ned så mange av dem jeg klarer. Tror nok ikke jeg skal plage dere med alle sammen, men vil nok helt sikkert dele flere med dere etterhvert. Håper ikke det gjør noe.

Mens jeg skrev denne historien tenkte jeg mye på hvor morsomt det hadde vært å lagd en kortfilm av dette. Kanskje hvis vi er heldige, og vi får det til, så kunne vi filmet det.. Jeg har veldig lyst til å lage noen «kortfilmer» til kanalen vår, for jeg har lyst til å gi meg selv flere utfordringer.

Ha en fortsatt fin dag. Nå skal jeg på jobb, før det blir tacokveld sammen med Maria senere. Gleder meg allerede.

~Pia~

September bloggserie | Sminkevideoer | First impression: Marc Jacobs longlasting lipstick

Dette er ikke den videoen vi hadde tenkt til å legge ut i dag, men vi støtte på noen fokuseringsproblemer med kameraet vårt i går, og fikk ikke filmet videoen vi egentlig skulle legge ut. Den kommer nå neste fredag, og i dag får dere en first impression video. Vi hadde filmet denne for en stund siden, så da ble det en kriseløsning 🙂

Vi kjøpte oss hvert vårt prøvesett fra Marc Jacobs når vi var i København i sommer, og det er første gang vi prøver noe fra Marc Jacobs, så vi var spent på om det var like bra som prisen antyder 🙂

Videoen vi egentlig skulle lagt ut i dag, var en hvordan vi sminket oss på ungdomsskolen-video, så da kan dere glede dere til neste fredag 🙂 Vi har fått mange spørsmål om vi kunne filme denne videoen, og vi gleder oss til å vise dere hvor «proffe» vi var 🙂

Ha en fortsatt fin helg 🙂

~Pia~

REKLAME | Unboxing SnackPack av CarePacks

Dette blogginnlegget er skrevet i samarbeid
med CarePacks som har sendt oss denne boksen
for at vi skal teste den ut.

Vi har sagt det før, og vi sier det igjen: Pia og jeg elsker og få ting i posten! Det beste vi vet er når vi får en pakke i posten vi kan åpne og vise frem til dere. Derfor passet det veldig fint da CarePacks sendte oss en SnackPack vi kunne teste ut. Det er en eske fylt med sunne snacks du kan kose deg med, og all snacksen i SnackPacken er også glutenfri. Du kan kjøpe en Snackpack for 249 kr eller abonnere og få en boks hjem i posten hver måned for 199 kr i måneden. CarePacks har også vært kjempe snille og sendt med en rabattkode til dere. Når dere bestiller et abonnoment hos CarePacks og bruker rabattkoden «TWINS» får dere 50 kr i avslag på første boksen.
De har forskjellige type bokser så her er det noe for en hver smak 🙂

La oss pakke opp å se hva vi har fått 🙂

Vi syns det var veldig fint og se merker vi kjente fra før i boksen, samtidig som vi fikk ting vi ikke hadde hørt om før. MammaNorwaytwins vil også bli glad for at vi fikk denne boksen siden hun får en pose med oliven, og det er hun kjempe glad i.

Som dere vet, er vi jo på vektreisene våre (Les mer om Guros vektreise – og min vektreise), og det jeg sliter mest med er å variere måltidene mine. Jeg har blitt flink til å variere frokosten, og de andre hovedmåltidene har også forbedret seg. Det hjelper å være fler som skal spise, for Guro er veldig flink til å finne på nye ting 🙂 Det jeg sliter mest med er mellommåltidene, for det har jeg ansvaret for selv. Som regel blir de spist på jobb, og jeg er så fæl på det å bare ta med meg en banan eller yoghurt. Det er veldig godt det, men det blir også kjedelig, så en boks som dette fylt med sunne, spennende og annerledes alternativer til det faste jeg spiser, er veldig positivt 😀

Er du på jakt etter sunne snacks, men vet ikke hvor du skal kjøpe de? Hva med å teste ut SnackPack og få de rett hjem i postkassa. Da er det bare å ta de med i veska eller sekken, eller man kan kose seg med de hjemme på sofaen. Valget er ditt.

Du kan også følge CarePacks på facebook og instagram hvis du vil se hva de tilbyr.
Husk at du kan få 50 kr avslag på første boksen din ved å bruke rabattkoden «TWINS» når du bestiller et abonnoment.

Tusen takk til CarePacks som lot oss teste SnackPack ❤
Tusen takk til deg som stakk innom bloggen vår i dag ❤ Vi digger deg!

Ha en strålende dag ❤

~Pia og Guro~

Mat på Mandag: Omelett på 3 forskjellige måter

Det er tid for et nytt mat på mandag innlegg, og denne gangen skal det handle om knuste, rørte egg. Også kjent som omelett 😀
I denne videoen viser vi hvordan vi lager tre forskjellige omeletter som vi liker godt. Kanskje dette er nettopp det du lager til frokost neste helg, eller kanskje det blir matpakken neste uke, uansett så håper vi du vil teste ut en av disse en gang. 🙂

Det du trenger:
1:
Egg
Bacon
Løk
Revet gulrot
Vann
Salt
Pepper

2:
Egg
Vann
Sopp
Tomat
Salt
Pepper

3:
Egg
Vann
Salt
Pepper
Spinat
Grønn paprika

Hva pleier du å ha i din omelett?

Ha en strålende dag videre ❤

~Pia og Guro~