Et kjærlighetsbrev til Les Miserables på Folketeateret

Kjære alle som jobber, eller har jobbet , med å sette opp Les Miserables på Folketeateret (både på og av scenen).

I disse dager er det bare noen få forestillinger igjen (siste forestillingen er 18.mars – andre enn meg som får vondt i magen av tanken på å ikke få sett den en gang til?). Vi fikk billetter til Les Miserables av pappa til jul, og lørdag 27.januar var vi på plass på balkongen på Folketeateret. Jeg vil benytte anledningen til å si at balkongen var et fint sted å sitte for en som sliter med angst, men du så også veldig bra derfra – noe som kanskje er enda viktigere å få fram.

Vi har sett Les Miserables på scenen i London, og fram til den lørdagen i januar, trodde jeg at det kom til å være et av de kulturelle høydepunktene i livet mitt – så feil kan man ta.
Jeg skal være første til å innrømme at jeg alltid er litt skeptisk når ting skal oversettes fra engelsk, men fant fort ut at jeg ikke hadde noe å bekymre meg for. Fantastisk oversettelse, og sangene er like nydelige å høre på norsk som engelsk.

Jeg nevnte så vidt over her angsten min, og den var ekstra ille denne kvelden. Jeg hadde fått angstanfall i bilen på vei til Oslo, og jeg vurderte sterkt å bli igjen hos pappa mens Guro og Petter (forloveden til Guro, som også var med) gikk på teater alene. Den eneste grunnen til at jeg tvang meg selv til å dra var at jeg ville veldig gjerne se forestillingen, men også fordi jeg ville ikke sløse bort billetten pappa hadde gitt meg.
Guro er heldigvis veldig flink til å ta vare på meg når jeg har det på denne måten, og vet hva som er best for meg, så mens vi ventet på at dørene inn til salen skulle åpne, sto vi litt vekk fra andre, og leste i heftet vi hadde kjøpt oss, mens vi snakket om forventninger og hva vi gledet oss mest til å se.
Dørene ble åpnet, og vi fant plassene våre. Jeg hadde vondt i magen, og hendene skalv. Jeg så hele tiden etter letteste veien ut av balkongen og la en slagplan om hvordan jeg skulle komme meg vekk fra folkene etter forestillingen.

Forventningene i salen var til å ta og føle på – og så fikk vi beskjed om at forestillingen skulle til å begynne. Sekundet musikken begynte glemte jeg alt som heter angst og bekymringer. Hvis jeg skal være helt ærlig, glemte jeg alle andre i salen også. Alt jeg så var dere og den fantastiske jobben dere gjør. Som dere sikkert skjønner, er jeg veldig glad for at jeg ikke lot angsten min stoppe meg denne kvelden, for tenk på hva jeg hadde gått glipp av.

Kulissene var utrolig fine, og både enkle og detaljerte på en gang. Skuespillerne leverte fra første note, og for hver person som begynte å synge, ble vi bare mer og mer imponert. Hvem kunne tro at det er lov å ha så mye talent på en scene på en gang?
Vi har likt Les Miserables i mange år. Jeg så konsertversjonen på dvd lenge før jeg så den på scenen i London, og har sett filmen mange ganger (dere er så mye bedre enn filmen!) Det er en veldig sterk historie, og selv om jeg alltid lever meg inn i historien uansett hvor jeg har sett den, har jeg aldri blitt så dratt inn i historien som jeg ble hos dere. Aldri har jeg vært så rørt og følsom fra første stund, og da Biskopen kom på scenen, kom også gåsehuden, og håret på armene mine la seg ikke tilbake i normal posisjon før vi kom ut i snøværet igjen noen timer senere.

Jeg skulle ønske vi kunne skrive om hver enkelt av dere alle sammen, og ta for oss hver minste detalj av alt som er perfekt med Les Miserables på Folketeateret, men da ville dette blitt nok til en bok. Selv om jeg tar for meg bare noen få av dere, så vit at Les Miserables ville ikke vært det samme uten noen av dere, og sammen har dere gitt oss noe som vi aldri vil glemme.

Vi har fult Scenekvelder på snapchat, og jeg ser ofte gjennom My story i håp om å se snutter fra forestillingen igjen. Her en kveld satt jeg og så på fra forestilling nr 100 og 101, og det er første gang jeg har begynt å gråte av en snapchat-story, men alle de beste bitene var med. Jeg gråter når Håvard Bakke synger Stars (som er en av mine absolutte favoritter fra Les Miserables). Jeg er så glad for at det var Håvard som spilte Javert kvelden vi var der.
En av de verste (på den beste måten mulig) delene av forestillingen deres, er da Gavroche dør (SPOILER ALERT :)). Jeg har sett det mange ganger før, men hos dere kjente jeg det helt inn til hjerterota. Det er virkelig helt genialt hvordan dere treffer publikum med denne scenen. Ikke nok med at han som spilte Gavroche (vet dessverre ikke hva han heter, men han var utrolig flink) gjorde en mega bra jobb, men måten man hører reaksjonene fra mennene på andre siden av barrikaden er hjerteskjærende, og det gjør alt mer virkelig. Guro og jeg trakk pusten helt på likt da hylet fra broren/faren (?) kom da skuddet traff. Dette var også med på snapchat, og tårene trillet nedover kinnet mitt. Jeg viste det til mamma også, som ikke har fått sett det fantastiske dere gjør live, og til og med når jeg var forberedt på at det kom, mistet jeg pusten, tårene presset på og jeg begynte å skjelve 🙂 Der har dere meg, men jeg syns dere skal se på det som et av de beste komplimentene dere kan få…. til og med på snapchat får dere fram følelsene hos publikum 🙂 Jeg må også få nevne en annen som imponerte stort, men igjen blir det litt vanskelig fordi jeg ikke vet navnet hans. Jeg fikk vite det en gang, og trodde jeg husket det, men nå som jeg sitter her og skriver, har det gått helt i glemmeboka. Beklager det. Det var i hvert fall han som skrek og bar Gavroche etter at han ble drept. For en stemme den mannen har!

Sangen som står på toppen av favorittene mine, er One day more. Jeg kaller den bare gåsehud-sangen, for jeg kan ikke høre den uten å kjenne hårene reise seg på armene mine – nå har det blitt mye prat om armhårene mine i dette kjærlighetsbrevet, men igjen – se på det som et stort kompliment 🙂
Jeg satt og gledet meg til En dag til, og jeg ble ikke skuffet. Jeg kommer ikke på noe annet å skrive enn FANTASTISK! Fra og med 27.januar vil jeg alltid forbinde Les Miserables med ordet FANTASTISK, og hver gang jeg hører fantastisk vil jeg tenke på LES MISERABLES.

Jeg går ikke mye på teater (noe jeg virkelig skal gjøre noe med fremover) her hjemme i Norge. Vi har sett mange musikaler i London, men dere har åpnet øynene mine for teaterverdenen her hjemme også. Takk.

Takk for en kveld vi sent vil glemme, og takk for kvelden som fikk meg til å glemme både angsten min og verden rundt meg. Takk for en uforglemmelig tur til barrikadene, og takk for opplevelsene vi fikk dele med dere.

Vi kunne skrevet så mye mer, men igjen vil vi bare si takk for den flotte kvelden vi hadde da vi så på Les Miserables på Folketeateret.

Hilsen Pia (og Guro selvfølgelig) – to store fans 🙂

Her er kjærlighetsbrevet mitt (vårt) til alle involverte parter av Les Miserables på Folketeateret. Jeg forventer ikke at noen av de skal lese dette, men jeg har hatt lyst til å skrive om Les Miserables igjen, så benyttet sjansen nå som det nærmer seg den siste forestillingen (Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært inne og sjekket om det er billetter igjen, og det er fortsatt noen. Siste forestillingen er søndag 18.mars kl 15.mars) Hvis dere så videoen vår da vi la den ut, så vet dere hvor fornøyde vi var med forestillingen. Til og med nå, over en måned senere, så tenker jeg fortsatt på den. Har dere noen gang sett en film eller musikal dere ikke klarer å glemme? Har dere fått muligheten til å se Les Miserables i Oslo? Legg gjerne igjen en kommentar og del hva dere syns 🙂

Nå er klokka 03.22, så det er kanskje på tide å legge seg. Det er litt sent for å legge ut et blogginnlegg nå, så jeg legger det ut i morgen i stedet 🙂

Ha en fin dag alle sammen 🙂

Pia

Reklamer