Pia skriver: Kjærlighetsbrevene

Min kjære Leif

23.mars 1943

Dagene går sakte fremover. Mor lar oss ikke gå ut mer enn høyst nødvendig, så jeg nyter veien til og fra jobb så mye som mulig.
Himmelen har ikke vært ordentlig blå siden dagen du dro. Jeg pines av tanken på at du er der ute et sted, men jeg vet ikke hvor. Jeg vet faktisk ikke om du lever en gang. Jeg gjør mitt beste for å ikke tenke disse tankene, men det er vanskelig. Å miste Far til krigen var ille nok, men jeg vet ikke om jeg vil overleve hvis jeg må si farvel til deg også. Jeg savner deg, min kjære Leif.
Kulen på magen blir bare større og større, og for hver dag som går merker jeg mer bevegelse fra dette mirakelet vi har skapt sammen. Jeg trodde ingenting kunne toppe lykken jeg følte dagen vi giftet oss, men jeg tok feil. Da Mor foreslo at grunnen til at jeg hadde følt meg dårlig var at jeg er gravid besvimte jeg nesten. Så mange følelser på en gang. Mange av dem positive, selvfølgelig, men også en sorg for at du ikke er her og får oppleve alt dette sammen med meg. Mor og Gunnhild støtter meg så mye de kan, men jeg vet at Mor skulle ønske vi hadde ventet til krigen er over. Det er en skummel tid å få barn i, men jeg tror virkelig at dette er mirakelet vi trenger. Et lysglimt i den ellers mørke tiden vi lever i.
Mor passer på at jeg får i meg nok mat, og er ekstra forsiktig med å ha gardinene åpne. Det er alltid mørkt i leiligheten, men jeg bryr meg ikke. Hadde det ikke vært for vår lille tulle, så tror jeg ikke jeg hadde holdt ut. Det er ingen måte å vite det hundre prosent sikkert, men jeg føler på meg at vi får ei lita jenta, Leif.
Ei lita tulle med dine øyne og min nese. Jeg håper hun får smilet ditt også, for det er noe av det vakreste jeg har sett. Tenkt deg kjære, et mirakel er på vei til oss. Nå håper jeg bare på et mirakel til, og kanskje du kommer hjem til oss snart. Krigen kan vel ikke vare evig?
Ta vare på deg selv, og kom hel hjem til oss.

Elsker deg, min kjære Leif.
Kyss fra din Else

 

Min Else

04.januar 1944

Mitt hjerte er der du er. Du og vår vakre Eva. Terrenget er vanskelig, og kommunikasjon med verden utenfor er sjelden. Jeg fikk det siste brevet ditt, men det ankom lenge etter at du sendte det, og jeg er redd for at brevet mitt ikke vil nå deg på lang tid.
Vit at du er i mine tanker hver dag. I de mindre kaotiske stundene leser jeg brevet ditt om og om igjen. Ordene dine gir meg en trøst og ro som få får oppleve her ute.
Vi har alltid vært ærlige med hverandre, så jeg skal ikke legge skjul på at jeg er redd, men du gir meg styrke, min Else. Tanken på å en dag få komme hjem til deg og datteren vår, presser meg fremover. Jeg får til og med frem et smil når jeg tenker på miraklet som venter på meg hjemme. Karene hjalp meg ha en liten feiring her, og jeg er så lykkelig for det vi har skapt sammen. Jeg har alltid visst at kjærligheten vår var vakker, og jeg gleder meg til å komme hjem og treffe henne.
Jeg er redd for at jeg ikke ser slutten på krigen riktig ennå, men ha håp min kjære. Jeg vil komme hjem igjen, og da skal vi være en familie. Vi har mange år med kjærlighet igjen, og jeg gleder meg til livet vårt sammen.
Ha håp, min Else. Jeg vil alltid komme hjem til deg.

Jeg elsker deg.
Din kjære Leif

 

Min kjære Leif

14.september 1953

Vi har skrevet brev til hverandre i mer enn ti år nå, og jeg ser fremdeles frem til å sitte ned ved skrivebordet og skrive til deg. Det tok meg årevis å ikke føle sorg mens jeg skrev til deg. Krig setter alle mulige spor, men nå er du heldigvis bare på forretningsreise.
Eva ble så glad for bursdagsgaven sin i dag. Hun har ikke kommet ut av rommet sitt siden i dag tidlig. Ingen grunn til bekymring, min kjære Leif. Hun elsker dukkehuset du lagde til henne. Vi gleder oss til du kommer hjem i helgen.
Eva fikk nesten ikke sove i går kveld. Hun var så spent på tiårs dagen sin. Tenk at mirakelet vårt er ti år allerede. For meg føles det ut som hun nettopp ble født. Tiden har gått så fort, men du hadde rett. Vi lever et liv fylt med kjærlighet, og vi har hverandre. Mer enn det trenger jeg ikke. Det har jeg aldri gjort. Dagen du kom hjem igjen til oss etter krigen var en jeg sent vil glemme, og jeg lovet meg selv at jeg skulle være takknemlig for hver dag vi får sammen etter det. Du og Eva er alt jeg trengte, men noen hadde andre planer for oss min kjære Leif. Lykken har slått til igjen, og nok en gang er du bortreist når nyheten kommer. Jeg trøster meg med at denne gangen vil du være her for alt det andre, og du vil være tilstede når vi ønsker vårt andre mirakel velkommen til familien.
Ta vare på deg selv, og kom hel hjem til oss.

Elsker deg, min kjære Leif.
Din Else og Eva

 

Min Else

30. juni 1970

Jeg har aldri vært en mann med mange ord, men du har alltid visst hva jeg skulle si før jeg sa det, så det fungerte bra for oss. Det var en av de mange tingene som gjorde oss, til oss.
I dag har jeg færre ord enn noen gang. Etter mange år med brevskriving, sitter jeg på kontoret med penn og papir foran meg og jeg vet ikke hva jeg skal skrive. At jeg elsker deg vet du. At Eva og Terje er glad i deg, vet du. Jeg vil til og med gå så langt og si at du vet nok også hvor mye vi savner deg allerede.
Du har gitt meg så mye i alle disse årene, og jeg vil virkelig ikke virke utakknemlig, men det var ikke nok, min Else. Vi fikk ikke nok år sammen. Livet vårt sammen tok slutt så altfor fort, og den siste uken uten deg har vært tyngre enn forventet. Du ville ikke forlate oss, vi vet det, men borte er du. Barna prøver å finne trøst i at du slipper å lide mer. Sykdommen stjal så mye fra deg den siste tiden, og nå slipper du smertene. Det er godt å tenke på. Du har gitt meg så mye, og ba aldri om noe tilbake. Ditt siste ønske var første gangen du ba meg om noe, og jeg skal gjøre mitt beste for å holde løftet mitt. Jeg skal fortsette skrivingen. Jeg skal skrive til barna våre, og de har lovet å fortsette og skrive til meg også. Vi er glad i brev i denne familien.
Jeg er redd for at du etterlot deg et hull i hjertet mitt som aldri vil bli borte. Jeg har kun elsket en kvinne i mitt liv, og det er deg, min Else. Vi var unge da vi giftet oss, men krigen gjorde at vi ikke kastet bort tid. Du lærte meg å leve hver dag til det fulleste, og du lærte meg hva kjærlighet virkelig er. Det er deg. Smilet du ga meg når jeg gjorde noe du ikke likte. Latteren som fylte hele meg med stolthet. Tenkt at en av mine dårlige vitser kunne fremkalle noe så vakkert. Kveldene vi tilbrakte på terrassen med ungene. Vi fortalte historier fra ungdommen, og jeg spilte gitar. Sangene vi diktet til barna, og hjemmet du skapte her. Det er ekte kjærlighet, og jeg har vært heldig nok til å oppleve det med deg, min Else. Kjærligheten som skapte de flotteste barna i verden. De har vært så sterke denne uken, og Terje passer på at jeg spiser middag hver dag. Du ville vært stolt av dem.
I morgen sender vi deg på din siste reise, og jeg ville ha klart brevet til deg. Jeg klarer ikke forestille meg hvordan morgendagen blir, men vi skal klare det sammen. Igjen, må vi være avskilt for en periode. Denne gangen lenger enn noen gang, men vi vil sees igjen min Else.
Jeg vil alltid komme hjem til deg.

Jeg elsker deg.
Din kjære Leif

 

Kjære pappa

11.desember 1985

Gratulerer så mye med dagen. Barnebarna hilser så mye, og gleder seg veldig til du kommer for å feire jul sammen med oss. Terje og familien kommer også. Det ble noen forandringer i planene til foreldrene til Liv, så de skal dit neste jul isteden. Derfor blir det fult hus her i jula, men det vet jeg ikke gjør deg noe. Du er alltid lykkeligst når vi er sammen alle sammen.
Jeg vet du ikke vil at jeg skal mase om det, men vi skulle ønske du ville revurdere å flytte nærmere oss. Da kunne vi tatt oss av deg, og jeg vet du ikke trenger det, men vi vil hjelpe til. Mamma hadde forstått det om du solgte huset. Det er ikke stedet som gjør det til et hjem, men menneskene du har rundt deg. Det var det hun alltid sa. 

Jeg vet du ikke kommer til å ombestemme deg, men nå har jeg nevnt det, og da kan jeg la det ligge (til neste gang). Jeg sier det bare fordi jeg er glad i deg pappa, og vi vil at du skal ha det bra.
Håper du har hatt en fin bursdag. Jentene har laget gaver til deg på skolen, og de kan nesten ikke vente med å gi de til deg. Jeg foreslo at jeg kunne sende de sammen med brevet, men de vil gjerne se deg lukke de opp. Jeg lovet dem at det er det første du skal gjøre når du kommer, så nå står de i en pose ved ytterdøra.
Jeg fikk ordnet meg noen dager fri etter jul, så jeg tenkte vi kunne kjøre sammen hjem til deg. Terje vil også gjerne være med. Det er lenge siden vi har vært på graven til mamma, og vi kunne tenke oss noen dager sammen bare oss tre. Det blir vel koselig?
Håper brevet kommer fram før du skal reise nedover til oss.
Gleder meg til å se deg pappa.

Glad i deg.
Klemmer fra Eva

 

Til Eva

01.mars 1994

Nå er jeg hjemme igjen. Jeg skal ringe deg etterpå, men i denne familien skriver vi også brev. Hils Jan og takk han igjen for billettene. Pappa og jeg har hatt noen flotte dager på Lillehammer. Å være vitne til gleden i pappas øyne uken vi var der, har betydd så mye for meg. Jeg innser mer og mer at han er en gammel mann, og selv om vi mister han litt etter litt etterhvert som han glemmer, så var han mer levende på Lillehammer enn jeg har sett han på lenge. Mannen hoppet opp og ned da Bjørn Dæhlie gikk inn til gull. Når var sist gang du så pappa hoppe?
Jeg vet du fant opp en unnskyldning for hvorfor du ikke kunne være med. Du er søsteren min, Eva, og selv om du ikke vil innrømme det, kjenner jeg deg ganske godt. Takk for at du lot oss få en guttetur. Det ble virkelig en tur jeg aldri vil glemme. Jeg kommer innom med bildene så fort jeg får fremkalt de. Tror det ble mye fine bilder. Jeg passet på at jeg tok masse bilder av pappa, for det vet jeg mamma ville likt, og jeg ville at du skulle se gleden du ga han med denne turen.
Nå kom Liv inn døra, så vi snakkes snart.

Glad i deg, kjære søster.
Fra Terje

 

Kjære bror

20.august 1996

Dette viser seg å være en større jobb enn jeg først trodde. Pappa har ikke kastet noe siden mamma døde. Alt er bare lagt pent vekk i kjelleren. Det vil ta oss uker å gå gjennom alt sammen, og Jan må tilbake på jobb etter helgen. Hvis du kunne ordne deg noen dager fri, så hadde jeg satt pris på om du kunne ta turen og hjelpe meg. Jeg vet jeg takket nei først, men jeg innser at dette er best vi gjør sammen. Vil ikke kaste noe før du også har sett gjennom det. Kanskje det er noe her du har lyst til å ta vare på.
Jeg fant alle bildene du tok på turen deres for et par år siden. De lå i en eske ved siden av sofaen. De er ganske slitt, så jeg tror han så på de ofte. Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Jan har allerede kjørt flere turer til Fretex med bøker, men vil vente med det mer personlige til du kommer. Jeg unngikk å gå inn på kontoret hans i flere dager, men i går så fikk jeg samlet meg og gikk inn. Det luktet pappa der inne. Kanskje du vil ha skrivebordet hans? Det tror jeg han hadde likt, og jeg vet du har ønsket deg nytt.
Jeg fant noe på kontoret hans som tok pusten fra meg. Visste du at pappa har fortsatt å skrive kjærlighetsbrev til mamma? Det er tre esker der inne med brev. De er datert fra dagen etter hun døde. Jeg har ikke åpnet alle sammen for jeg ville vente på deg. Ut ifra de jeg har sett, tror jeg han har skrevet til henne en gang i måneden, hvis ikke oftere. Det siste brevet han skrev er fra dagen før han døde. Jeg tror han visste mer enn han fortalte oss. Jeg klarer ikke lese de alene, så hvis du vil så kan vi se gjennom de når du kommer. Jeg både gruer og gleder meg. Det kommer til å bli hardt å lese de, men samtidig skal vi lese kjærlighetshistorien til foreldrene våre. Vi skal få et lite innblikk i hvor mye pappa elsket mamma, og det er ikke alle som er så heldig. Jeg savner pappa, Terje.
Gleder meg til du kommer. Det blir lettere når vi er sammen.

Glad i deg.
Hilsen Eva

 

Min Else

09.august 1996

Jeg elsker deg. Nå kommer jeg snart hjem til deg. 

Din kjære Leif


Nå har jeg tatt motet til meg og lagt ut enda en av historiene mine. Det er ganske skummelt dette, men hvis du har fulgt oss en stund, har du kanskje fått med deg at jeg elsker å skrive. Det er min måte å rømme litt bort fra virkeligheten, og spesielt de siste månedene (pga ryggen) har jeg hatt godt av en pause her og der. Det er nok mulig at jeg legger ut flere av historiene mine fremover, for jeg har en del samlet opp.

Jeg savner å skrive brev. Da vi var yngre samlet vi på brevpost, og nå finner du så vidt noe annet enn vanlige skrivebøker i butikkene. Alt skal tastes og ikke skrives for hånd. Jeg kladder de fleste historiene mine for hånd. Har til og med en egen skrivebok jeg skriver de i.

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese historien min. Det er gøy å dele enda en hobby med dere.

Ha en fortsatt fin dag.

-Pia-

Pia skriver | En kjælighetshistorie

Historie #2

Da jeg leste denne metaforen i et blad da jeg var yngre, skjønte jeg ikke helt hva de mente med det, men som voksen skulle jeg lære hvor riktig det faktisk er. Uttrykket ”The eyes are the windows to the soul” viste meg hvor feil jeg kan ta, og lærte meg å åpne øynene og virkelig se en person for hvem de er, og ikke hvem jeg tror de er.

Det var ikke kjærlighet ved første blikk. Absolutt ikke. Tusen blikk senere og det var fortsatt ikke kjærlige blikk jeg sendte han.
Første gang jeg så Jostein var for ni år siden. Det var første skoledag på videregående, og jeg prøvde å gjøre meg så liten som mulig der jeg gikk inn i klasserommet for første gang. Etter mange år med mobbing på barne- og ungdomsskolen, var jeg overhode ikke klar for å begynne på ny skole. Ny skole, nye mobbere. Mitt håp var å være så usynlig som mulig de neste tre årene. Hvis de ikke kunne se meg, kunne de heller ikke finne noe feil med meg, og derfor mobbe meg. Planen var så logisk i hodet mitt, men skulle vise seg å være vanskelig å utføre.

En ting dere bør vite om meg før vi går videre er at jeg er veldig klumsete. Jeg går på vegger, dører, og snubler i dørterskler hvert fall 4 ganger om dagen. Dette er helt normalt for meg, og skjer uansett hvor godt jeg ser meg for. Forestill deg da hvor lett det er for meg å gå på ting når jeg stirrer ned i gulvet mens jeg prøver å gjøre meg usynlig. Det er veldig lett skal jeg si deg. Det er faktisk garantert.

I det jeg tok første skrittet over terskelen og inn i rommet som skulle være mitt helvete det neste året, gikk jeg rett på noe – eller rettere sagt noen.
Når jeg ser tilbake på det i dag, så syns jeg nesten synd på Jostein. Han hadde ikke noen sjanse i det hele tatt. Etter at jeg krasjet i han, var alt håp ute. Jeg gikk inn i panikkmodus, og latteren hans ringte i ørene mine som en brannalarm. Jeg gjorde mitt beste for å samle sammen tingene jeg hadde mistet så fort som mulig, mens han lo litt og bøyde seg for å hjelpe meg. På dette tidspunktet lo kompisene hans også, og de lo bare høyere da han sparket bort den ene boka jeg prøvde å plukke opp. Hvis jeg hadde tenkt meg om hadde jeg nok innsett at det mest sannsynlig ikke var med vilje, men på den tiden skjedde ikke sånne uhell. Alt Jostein, og resten av guttene i klassen gjorde akkurat da, var for å mobbe meg. På dette tidspunktet hørte jeg ingenting annet enn brannalarm-latteren, for jeg var godt inne i det som skulle bli et av mange panikkanfall på videregående.

En annen ting dere bør vite om meg er; uansett hvor klumsete jeg er til daglig, hvis jeg er i nærheten av gutter jeg syns er kjekke, eller enda verre LIKER, går klumsheten min til nye høyder. Og da mener jeg snubler-i-min-egen-skygge-høyder. It´s bad!

Jostein kunne ikke gjøre mye riktig i mine øyne etter det første møtet. Preget av årene med mobbing, var jeg ikke en som ga folk nye sjanser. Jeg gjorde mitt beste for å unngå han, det samme gjaldt egentlig alle guttene i klassen.
Det var i denne klassen jeg møtte hun som ble bestevenninnen min, og er det fortsatt den dag i dag. Hilde hadde gått i samme klasse som Jostein på ungdomsskolen, og prøvde å overbevise meg om at han ikke var så ille som jeg skulle ha det til. Jeg hørte ikke på det øret, og i løpet av de neste tre årene skulle virkelig skjebnen (hvis du tror på sånt – det gjør jeg) jobbe mot oss. Jeg hadde det med å ende i umulige situasjoner med Jostein. Det hjalp ikke at han alltid var sammen med kompisene sine, og uansett hvor ille jeg syns Jostein var, så likte jeg vennene hans enda mindre. Dette var ikke like uforskyldt, for de var de klassiske typene – de som alltid måtte le høyest når noen falt eller mistet noe, og det var som regel meg.

Klasseromstrategien min var å kapre plassen nederst i hjørnet, sitte stille og rolig, og bare snakke når jeg absolutt måtte. Det var en suksess, helt til andre året da det begynte en ny jente i klassen. Hun var ikke ny for meg – jeg hadde gått på barneskolen sammen med henne, og la oss si det på denne måten: Minnene vi hadde sammen vil aldri dukke opp i en minnebok.
Karianne kom inn i klasserommet, og med en gang steg panikken i magen min. Innen hun hadde klart å sette seg ned ved en ledig pult, var den godt på vei opp i halsen. Hjertet dunket fort i brystet mitt, og jeg både frøs og svettet. Jeg tittet rundt meg i jakt på nærmeste rømningsvei, og lot merke til at Jostein satt og snakket med henne. En irritasjon jeg ikke hadde tid til å tenke på akkurat da rumlet i magen min. Jeg var altfor opptatt med å legge slagplanen for flukten min. Kan jeg bare gå ut? Kanskje de ikke ser meg? Læreren hadde ikke kommet ennå. For sent, der kom han gående inn i rommet.

Tredje tingen dere bør vite om meg; jeg takler forandringer veldig dårlig, og dette var for mange forandringer på en gang. Ikke nok med at Karianne skulle gå i klassen min, men vi fikk ny lærer også, og sammen ble de fiendene mine det året.

Karianne satte i gang med sine onde planer allerede første dagen, ved å foreslå at vi skulle sitte etter klasselista, og ikke hvor vi ville. Hun syns det var så teit hvordan gutta satt på den ene siden av rommet, mens jentene hadde samlet seg på den andre. Det var ikke noe vi hadde gjort med vilje, det hadde bare blitt sånn, og jeg var veldig fornøyd med det. På denne måten fikk jeg sitte i hjørnet mitt, med Jostein og resten av guttene på andre siden av rommet. Håpet om at læreren skulle avslå forslaget hennes rakk ikke en gang å komme i tankene mine før han hadde uttrykt hvor god idé dette var. HVA SKJEDDE?? Jeg kunne ikke bytte plass. Jeg kunne ikke forlate tryggheten i hjørnet mitt ved siden av Hilde, for å sette meg etter klasselista. Har du noen som helst idé om hvem som kommer rett før P. Oppland på klasselista?? Jo, det skal jeg si deg; J. Olsen. Jostein Olsen.

Å si at de neste månedene var noe annet enn et panikkfylt helvete, er å lyve, men heldigvis varte ikke ordningen lenge. Det var ikke bare jeg som ikke likte den, men før vi rakk å flytte oss tilbake til de normale plassene, skulle jeg ha min verste opplevelse på videregående, og selvfølgelig var Jostein involvert.

Var det noe jeg ikke likte med å gå på skolen så var det leksene – ikke nødvendigvis å gjøre dem, men å bli hørt i dem av læreren. Jeg absolutt hatet det. Jeg visste som regel svarene, men rakk aldri opp handa. Jeg var livredd for å svare feil. Derfor var den nye læreren vår ekstra ille, for han brydde seg ikke om du hadde rukket opp handa eller ikke. Han spurte hvem han ville. I de første ti minuttene av hver time satt jeg alltid og nistirret i pulten min. Hodet lavt mens jeg holdt pusten – panikken kriblet i huden min. Jeg ble sjelden spurt, og de gangene jeg ble det svarte jeg bare at jeg ikke visste svaret. Jeg ville heller at lærerne skulle tro at jeg ikke hadde gjort leksene, enn å ta sjansen på å svare feil. Det funket med de andre lærerne mine, men ikke med han.
Jeg gjorde min vanlige rutine mens han hørte andre i leksene, men denne gangen ble det min tur. Jeg merket det på meg. Hårene i nakken reiste seg, og jeg ble kvalm. Jeg løftet blikket forsiktig, og der var han. Rett foran meg ved siden av pulten til Jostein, med blikket godt plantet på meg. Jeg lot så vidt merke til at Jostein satt sidelengs på stolen og gløttet på meg. Jeg tittet opp på læreren og svarte vet ikke, nesten før han hadde stilt ferdig spørsmålet. Det var ikke akseptabelt denne gangen, og han bare fortsatte å spørre. Jeg svarte vet ikke en gang til, og det var da marerittet virkelig tok av. Han satte seg ned på den tomme pulten ved siden av meg, og fortsatte å presse. ”Jo, dette vet du. Kom igjen nå”, ”Vi venter på svaret ditt”, ”Alle ser på deg og venter på at du skal svare”. Sånn fortsatte det, og jeg kjempet en tapper kamp mot tårene og oppkastet som lå og presset i halsen min. Jeg ville bare vekk. Jeg ville bare hyle at jeg ikke visste det, og løpe vekk. Jeg fikk ikke fram et eneste ord, men det gjorde Jostein. Han visste selvfølgelig svaret, og hadde ikke noe problem med å svare. Jeg skjønte jo hva han ville. Bevise for alle at han kunne alt, og jeg kunne ingenting. Tusen takk for den, men det fikk læreren til å gå videre til neste offer, så for første gang var jeg nesten litt takknemlig for den konstante ”oppmerksomheten” hans.

På tide med den siste tingen dere bør vite om meg; jeg har null rytme i kroppen. Absolutt ingenting. Zero, nada, nothing! Jeg danser fortsatt som jeg gjorde på barneskolen; strake armer og minimal bevegelse i bena.

Det eneste temaet som var verdt å snakke om da vi gikk inn i tredje, og siste året på videregående, var russetiden. Først ut var russeballet, og på russeballet skulle det danses. Gymlærerne fikk den umulige oppgaven med å lære oss å danse, og hei hvor det gikk. Ikke nok med at 30 ungdommer skulle lære å danse, men det skulle danses vals og polonese. Jeg prøvde alt jeg kunne å gjemme meg bak resten av klassen, så kanskje læreren glemte at jeg var der. Etterhvert som folk fant noen å danse med, spredte de seg rundt i gymsalen, og til slutt sto jeg der alene. Vel ikke helt alene. Jostein hadde kommet sent, så han sto også for seg selv uten noen å danse med. Jeg lover deg, det var nesten så jeg bare gikk derfra, men før jeg rakk å reagere hadde gymlæreren annonsert høyt og tydelig at Jostein og jeg kunne danse sammen.
Jeg hadde ikke danset pardans siden ungdomsskolen, og det var rart å være så nærme noen man egentlig ikke kjenner. Hjertet mitt dunket så høyt at jeg var redd for at Jostein skulle høre det. Jeg prøvde så godt jeg kunne å følge musikken, men bena mine ville ikke samarbeide. Jeg trøstet meg med at det virket som Jostein slet like mye som meg. Vi var like håpløse begge to. Jostein ble bare mer og mer frustrert, og til slutt bannet han høyt og sparket i veggen. Læreren kom bort og ba han roe seg litt siden det kunne virke som han skremte livet av meg. Jeg var ikke redd, mer sjokkert over å ha funnet noe han var verre på enn meg. Læreren smilte lurt da hun snudde seg å gikk, så jeg tror ikke hun brydde seg så mye om det lille utbruddet hun heller.
Russeballet var noen uker senere, og jeg hadde igjen funnet meg et trygt hjørne å sitte i mens jeg så på de andre danse. Jostein var i full sving på dansegulvet sammen med en jente fra B-klassen, og danset nesten en perfekt vals. Han kan danse. Tydeligvis var jeg ikke bare en dårlig danser, men jeg var så dårlig at det ikke gikk an å danse med meg en gang. Det var jeg som hadde gjort han til en dårlig danser. Ikke rart han ble så frustrert.

Det siste året på videregående gikk veldig fort, og før jeg visste ordet av det, sto jeg ved scenen på det lokale teateret og skulle få vitnemålet mitt. Mamma, pappa og storesøster satt i salen og ventet på å juble da det ble min tur. Jeg sto med panikken i halsen. Å stå på en scene foran en sal full av mennesker, var ikke akkurat favorittsenarioet mitt. Ikke nok med det, men vi skulle gå opp klassevis, og hva måtte vi gå opp? Jo, trapper. Trapper som er altfor lett å snuble i når man er redd og har panikk. Jostein snudde seg og så på meg med faste mellomrom, og det gjorde meg bare mer nervøs. Han sto bare å ventet på at tullingen bak han skulle snuble og lande så lang hun var på scenen.
Klassen vår ble ropt opp, og vi begynte å gå i rekke mot scenen. Da vi nærmet oss, følte jeg en hånd ta tak i armen min. Jostein gikk nå ved siden av meg med et stort glis om munnen. ”Best å passe på at du ikke detter vel”. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg bare lot han følge meg opp trappa, mens jeg hørte kompisene hans le bak oss.

Jeg gikk ut av videregående med tungt hjerte. Det overrasket meg faktisk, men å tenke tilbake på de årene jeg hadde hatt der ga meg en god følelse. For første gang siden 3.klasse hadde jeg en skoletid jeg kom til å savne. Jeg hadde møtt så mange nye venner, og jeg hadde møtt Hilde. Hun som gjorde hver dag litt lettere å komme seg gjennom, og hun som alltid var der for meg uansett hva det måtte være.
De neste årene tok livet meg i forskjellige retninger, og jeg prøvde meg som mye rart. Jeg hadde en annen selvtillit etter videregående, og likte plutselig å prøve nye ting. Jeg prøvde meg på mange forskjellige jobber, mens jeg lette etter hvor jeg hørte til her i verden. Jeg var postbud, jobbet i butikk, sto lenge i resepsjonen på et hotell, og til slutt fikk jeg jobb i en café der jeg fant en lykke jeg aldri hadde følt før. Jeg trivdes med å treffe nye folk, snakke med faste kunder, og få nye opplevelser hver dag.
Jeg tenkte ofte tilbake på årene på videregående, og ofte snek Jostein seg inn i disse mimrestundene. Det var noe med han som jeg aldri helt klarte å gi slipp på. Jeg hadde ikke sett han på mange år, og den eneste kontakten vi hadde hatt var en friend request på Facebook som jeg brukte 3 uker å svare på.

Seks år etter at jeg gikk ut av videregående åpnet det en ny bedrift ved siden av cafeen der jeg jobber. De jobbet med å gjøre i stand lokalene i flere uker. Folk fløy ut og inn av dørene der hele dagen, og de fleste kom inn til oss for å spise lunsj. Etter et par uker var det elektrikernes tur til å gjøre jobben sin, og det er her ting tok en overraskende vending. Allerede første dagen kom det en gjeng med elektrikere inn for å spise. Det var ganske stille hos oss, og jeg hadde brukt tiden på å rydde. I det de kommer inn døren har jeg nettopp samlet sammen noen menyer for å ta med til disken. Jeg snur meg rundt og går rett på mannen nærmest meg. Menyene lander på gulvet. Jeg ristet på hodet mens jeg gjorde meg klar til å be kunden om unnskyldning. Så langt kom jeg aldri, for da jeg møtte blikket til mannen jeg gikk på, stoppet jeg. Øyne så blå som en skyfri himmel, med en snillhet i dem som tok pusten fra meg. Jeg følte meg rolig og urolig på en gang, og druknet litt i de blå øynene som stirret tilbake. Jeg kjempet meg tilbake til virkeligheten, og fikk mitt livs største sjokk. Mannen som stirret tilbake, mannen med øynene jeg nettopp hadde druknet i, var Jostein. Han ga meg et klassisk Jostein-glis, og lo litt. ”Godt å se at ikke mye har forandret seg” sa han i det de gikk for å finne bord. Jeg ble stående og se etter dem, fortsatt i sjokk. Jostein snudde seg og så tilbake på meg. Han blunket, smilte og snudde seg igjen. Kollegaen min tok bestilling deres, og jeg sto fortsatt ved døra og prøvde å komme til meg selv igjen.
Jeg er ikke stolt av det, men resten av tiden de var der gjemte jeg meg på lageret, og fant på alle mulige unnskyldninger for å ikke gå ut igjen. Da vi låste dørene den dagen, måtte jeg forklare meg til en forvirret kollega, og hun lo godt da jeg var ferdig. Jeg skal innrømme at jeg måtte trekke på smilebåndene selv også. Jeg smilte fortsatt når jeg forlot jobben, men det  forsvant fort da jeg så hvem som satt på benken utenfor. Jostein. Han satt og tittet på mobilen, og jeg prøvde så godt jeg kunne å gå fort forbi, men så fort jeg tok et skritt tittet han opp på meg. Han reiste seg og kom mot meg. Jeg merket noe i magen med en gang, men det var ikke panikk, det var sommerfugler. ”Du forsvant så fort i stad, vi fikk ikke mulighet til å prate”. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Hva ville han prate med meg om? ”Har du mulighet til å sitte ned litt?” Jeg bare nikket og vi satte oss ned på benken igjen. To timer senere satt vi fortsatt der, og jeg hadde ikke tenkt på klokka en eneste gang. Vi pratet om alt mulig. Hva vi hadde gjort siden videregående, hvem vi fortsatt hadde kontakt med, og livene våre. Igjen druknet jeg i øynene hans, og innså at i løpet av årene på videregående, og alle de situasjonene vi endte opp i, hadde jeg aldri sett han i øynene før. Alle de gangene jeg hadde hatt med han å gjøre, så hadde jeg aldri møtt blikket hans. Hadde jeg hatt et annet inntrykk av han hvis jeg hadde gjort det. Hvordan kan noen med øyne så fulle av sjel være den jeg trodde han var?
”Kanskje du hadde hatt lyst til å spise middag med meg en dag?” Han hadde ikke gjort noe annet enn å sjokkere meg så langt den dagen, men jeg ble kanskje mest sjokkert av meg selv, da jeg åpnet munnen og svarte ja.

To dager senere satt jeg på favorittrestauranten min, sammen med Jostein, og hadde en av de beste kveldene i mitt liv. Vi pratet om alt mulig, og jeg fortalte han om mobbingen og hvordan det hadde påvirket meg i årene etterpå. Han ble veldig stille, og jeg ble redd for at jeg kanskje hadde delt for mye. Jeg begynte å pirke i desserten min, mens jeg følte blikket hans borre hull i meg. ”Skal vi gå en tur?” Det var en varm sommerkveld, og det hadde fortsatt ikke blitt mørkt ute. Vi hadde begge gått til restauranten, så vi begynte å gå tilbake mot sentrum. Vi gikk i stillhet først, men da vi kom til parken satte vi oss på en av benkene. ”Jeg skulle ønske jeg hadde visst alt dette på videregående. Det forklarer hvorfor du aldri lot meg bli kjent med deg.” Jeg satt der og stirret på han. Hva snakket han om? Han hadde da aldri prøvd å bli kjent med meg. Han brukte jo tre år på å le av meg og vise at han var bedre enn meg. Den neste timen av livet mitt åpnet øynene mine til en helt ny fortid – en fortid jeg hadde levd, men ikke fått med meg.

En jente gikk på en overrasket gutt første dagen på skolen, og han falt for henne før bøkene hennes hadde truffet gulvet. Han ble så nervøs at han holdt på å snuble og fikk sparket bort en av bøkene. En nervøs latter falt ut av han før han rakk å stoppe den. Etter det gjorde gutten alt han kunne for å møte på henne i gangene, men det skulle vise seg å være vanskelig. Uansett hvor mye han lette etter henne, fant han henne bare en gang i blant. Kompisene hans ertet han for hvor latterlig han oppførte seg, og de klarte sjelden å holde latteren tilbake de gangene de var vitne til møtene deres.
Andre året så han en gyllen sjanse til å få litt kontakt med henne da det begynte en ny jente i klassen. Da hun satte seg på pulten ved siden av han, tok han kontakt, og passet på å plante ideen om å sitte etter klasselistene. Det ville vært rart om det kom fra han, men den nye jenta kjente jo ingen ennå. 10 minutter senere satt de etter klasselista, og nye muligheter åpnet seg. Det skulle ikke være så lett, og mulighetene var mer som utfordringer, men han nøt den tiden han fikk sitte foran henne i timene. Det han husker best fra de månedene var en spesielt tøff opplevelse mellom henne og læreren. De ble hørt i leksene, og læreren ville ikke akseptere at hun ikke visste svaret. Etter å ha fulgt med på henne i over et år, visste han at hun ikke likte å snakke høyt i timene, og han kunne nesten føle panikken hennes. Til slutt ble han så irritert på læreren, som absolutt ikke ville gi seg, at han svarte på spørsmålet selv. Bare for å få læreren bort fra henne.
Han følte endelig at hellet var med han da russeballet nærmet seg. Han kom for sent til gymtimen, og hun var den eneste igjen uten dansepartner. Det tok ikke lang til før han skjønte at hun ikke var veldig komfortabel med dansingen. Om det var fordi hun ikke klarte det eller om det var han hun var ukomfortabel med, visste han ikke, men han ville prøve å hjelpe. Hånden hennes passet overraskende bra i hans, og da de begynte å bevege seg til den rolige musikken, la han bort alle årene med klassefester og bryllup. Han pleide ikke å skryte av at han faktisk kunne danse. At han hadde lært den grunnleggende kunnskapen til å danse vals for mange år siden. Den dagen danset han som om han aldri hadde hørt musikk før, og da han merket hvor stresset hun ble pga situasjonen, sparket han i veggen i falsk frustrasjon. Hun var roligere da de begynte å danse igjen.
Årene på videregående gikk veldig fort, men det var deilig å bli ferdig. De siste ukene etter eksamen var det lite som skjedde på skolen, og plutselig var det tid for avslutningsseremonien. Mens de sto og ventet på å bli ropt opp på scenen, prøvde han å ta motet til seg å snakke med henne, men det ble bare til at han snudde seg og så på henne. Hun sto og så på trappen. Han klarte ikke å la være å smile mens han tenkte tilbake til første skoledag. Da de ble ropt opp trakk han pusten og tok et par skritt bakover i stedet. Med et smil om munnen tok han tak i armen hennes. Det siste han ville var at hun skulle snuble foran alle disse menneskene. Han trodde ikke hun noen gang ville kommet over det. Det var siste gang han så henne, unntatt på Facebook, før han gikk inn på en café for å spise lunsj, og en dame krasjet rett i han.

Tårene trillet nedover kinnene mine, og jeg gadd ikke å prøve og skjule de en gang. Jostein smilte og tok handa mi. ”Jeg kunne ikke la sjansen gå fra meg enda en gang”. Jeg lo, og han lo sammen med meg. Øynene våre møttes, og jeg var ganske sikker på at han så like mye liv i mine som jeg så i hans. Jeg så en fortid, en nåtid, og en fremtid. Jeg tok et valg den dagen om å legge fortiden bak meg, leve i nåtiden, og glede meg til fremtiden.
Dager ble til måneder, måneder ble til år, og fremtiden har i dag blitt nåtid. Jeg sitter i en liten leilighet rett ved parken og skriver et brev til meg selv mens Hilde krøller håret mitt. Jeg skal gifte meg i dag. Om tre timer står jeg igjen foran en sal full av mennesker, men denne gangen er jeg ikke redd. Jeg er ikke nervøs for å snuble i de to trappetrinnene opp til presten, for nok en gang er Jostein der for å følge meg. Han vil ta armen min, akkurat som han gjorde i vår felles fortid, og si; ”Best å passe på at du ikke detter vel”. Du kan ikke unngå å snuble litt her i livet, men det gjør ikke noe når vi har mennesker som kan ta oss imot.

Og forresten, vår første dans som mann og kone vil gå så mye bedre enn vår aller første dans. Jeg har lært meg å slappe mer av når jeg danser, og så lenge jeg ser inn i de himmelblå øynene som minner meg om en fortid jeg gikk glipp av, men fant til slutt, kan til og med jeg få til en nesten perfekt vals.

————————————————————————————————————-

Det er litt skummelt for meg å legge ut disse historiene jeg skriver, men jeg velger å se på det som en utfordring. Som jeg skrev forrige gang, da jeg la ut første historien min, bruker jeg skrivingen som et verktøy for å håndtere angsten og stesset jeg føler. Det roer meg å sitte ned og la fantasien min fylle side etter side i word-dokumentet.
Disse historiene jeg skriver er ren oppdiktning, og ingen av menneskene/hendelsene jeg skriver om er ekte. Selv om jeg skriver i det jeg liker å kalle jeg-format, så er det ikke jeg (Pia) som forteller historien. Jeg gikk ikke på en gutt første skoledag, jeg ble ikke mobbet på videregående, og jeg skal ikke gifte meg 🙂 Jeg har sett på en del romantiske tvfilmer fra USA i det siste, og elsker filmer med romantisk kliss. Jeg ble inspirert til å skrive litt romantisk kliss jeg også.

Jeg har skrevet korte historier som dette i mange år, og noen har blitt borte med årene, andre har jeg bare i hodet, men planen er å skrive ned så mange av dem jeg klarer. Tror nok ikke jeg skal plage dere med alle sammen, men vil nok helt sikkert dele flere med dere etterhvert. Håper ikke det gjør noe.

Mens jeg skrev denne historien tenkte jeg mye på hvor morsomt det hadde vært å lagd en kortfilm av dette. Kanskje hvis vi er heldige, og vi får det til, så kunne vi filmet det.. Jeg har veldig lyst til å lage noen «kortfilmer» til kanalen vår, for jeg har lyst til å gi meg selv flere utfordringer.

Ha en fortsatt fin dag. Nå skal jeg på jobb, før det blir tacokveld sammen med Maria senere. Gleder meg allerede.

~Pia~