På plass i Malmö

Det er alltid litt rart å våkne nye steder når man er på tur. Selv om vi er og besøker pappa, så har jeg aldri sovet i den nye leiligheten før, og jeg var litt forvirret når jeg våknet i dag morges. Gikk fort over da, for jeg kom jo på hvor jeg var hen.

Pappa har bodd i Malmö i rundt 4 uker, og siden vi hadde en ukes ferie, skal vi nå tilbringe helga her. Vi var med en tur før de flyttet hit, men nå bor de her, og da var det på tide med et besøk. Vi kom i går kveld, og skal bli til søndag. Vi kjører bil denne gangen, men det kan godt hende vi tar toget en annen gang. Det tar litt over 5 timer å kjøre, og Guro kjørte hele veien i går. Jeg syns turen gikk ganske kjapt, men det kan jo også være fordi jeg sov litt 🙂

Vet ikke helt hva planene blir denne helga, men i kveld skal Guro og jeg lage middag til de andre. Vi sender pappa, Elena og Petter ut av leiligheten litt, og så kan de komme tilbake til ferdig middag 🙂 Pappa er jo på jobb i dag, så vi skal i butikken og handle inn til middagen, og så var det et kjøpesenter i nærheten her som Elena skal vise oss.

Nå er det derimot snart frokost, så jeg får gjøre meg ferdig. Ha en fortsatt fin fredag, og god helg 🙂

-Pia-

Reklamer

Pias lesesommer

Jeg har nok nevnt det her før, men jeg elsker å lese bøker. Det er noe helt spesielt med å ta fram en bok, sette seg godt til rette og bare lese i noen timer. Enda bedre er det de gangene du finner en bokskatt, en bok du absolutt ikke klarer å legge fra deg. Bøker du bryter avtaler for, og som du blir liggende oppe hele natta å lese. Jeg har vært heldig og funnet flere av disse skattene opp gjennom årene – Harry Potter, The Rosie Project, Wonder og The Hunger Games – for å nevne noen. Jeg leser for det meste engelske bøker, for de leser jeg mye fortere enn norske. Det er nok fordi jeg har lest svært få norske bøker etter at jeg var ferdig på videregående, noe som vil si at de siste 14(!!!!!) årene har jeg lest hvert fall 5-10 engelske bøker i året. Som regel blir det mer enn det også.

Sommeren er min lesesesong, og i år har jeg planer om å lese ekstra mye bøker. Jeg har ikke vært særlig motivert til å lese de siste 2 årene, men det vil jeg forandre på nå. Jeg lengter tilbake til bøkenes verden, og følelsen av å glemme seg helt bort i ordene du leser. For det er jo det beste med å lese – at du for en liten stund kan være et annet sted. Det er kanskje bare jeg som lever meg så mye inn i bøkene, men du vet du leser en god bok når du nesten kan se det som blir beskrevet til deg. Når du går opp mot Hogwarts sammen med Harry, Ron og Hermione, eller føler for å låse deg inne på rommet sammen med Auggie etter en dårlig dag på skolen (Wonder).
Dette er bare noen av grunnene til at jeg elsker å lese, og jeg tror det er en av grunnene til at jeg elsker å skrive også. Jeg har delt en historie jeg har skrevet her på bloggen, og jeg håper jeg tørr å dele flere. Det er veldig skummelt, men jeg tar det som en utfordring til meg selv. Håpet mitt er jo at jeg kanskje kan få noen andre til å glemme en liten stund også 🙂

For å motivere meg selv, så har jeg startet Pias lesesommer (#piaslesesommer). Jeg har en liste med bøker som jeg har lyst til å lese, og har allerede startet. Første boka leste jeg ut på en dag, og det var et tilfeldig funn på Ark bokhandel 🙂

Optimists Die First av Susin Nielsen handler om en jente, som sliter med diverse psykiske problemer pga dødsfallet til søsteren sin. Det var trist til tider, selvfølgelig, men det var også litt forfriskende å lese om en hovedkarakter som ikke bare har kontroll på livet sitt, og i tillegg er så ung. En viktig bok som tar opp viktige temaer, og forfatteren klarer å forklare tingene Petula går gjennom veldig bra. Det skulle ikke forundre meg om forfatteren selv har personlig kjennskap til disse lidelsene, men det er bare gjetting fra min side.
Selv om forfatteren tar opp alvorlige temaer, så er boka faktisk morsom. Karakterene er bra skrevet, og jeg likte Petula og Jacob veldig godt. Både individuelt, men også det vennskapet de får.

Jeg har begynt på bok nr 2, og den kjøpte jeg samtidig som den første. Ark hadde 3 for 2 på alle pocketbøker, og jeg fant 3 jeg hadde lyst på.

An Island of Our Own av Sally Nicholls handler om 3 barn som mister mammaen sin, så eldstemann må ha ansvaret for de to yngste. Boka er skrevet i Hollys (mellomste barnet, 13 år) perspektiv, noe som gjør den annerledes, men med tanke på hva den handler om, så er det nødvendig at den skrives av et barna. Jeg har lest ca 1/3 av boka, og den er morsom. Har ikke blitt like investert her som i forrige bok, men har jo ikke lest så mye ennå.
Kommer til å filme en video om denne boken også når jeg er ferdig.

Nevnte over at jeg har en liste med bøker jeg vil lese i sommer, og tenkte jeg kunne avslutte med å fortelle dere noen av dem. Kanskje dere også finner noen bøker å lese i sommer 🙂

  1. The Fandom av Anna Day
  2. All souls trioligien av Deborah Harkness
  3. The house of secret bøkene av Chris Columbus
  4. The land of Stories bøkene av Chris Colfer

Hva skal du lese i sommer? Har du noen bokforslag til meg?

Håper dere har en fin sommer hittil, selv om for mange så har den kanskje ikke begynt ennå 🙂

~Pia~

På tide med et bad

Sommeren er her, og vi må nyte varmen så lenge vi kan. Jeg er skyldig i å ikke gjøre det tidligere, og har de siste 9 årene holdt meg på land og innendørs, så mye som mulig om sommeren. Jeg er en sånn person som hater å kle meg i shorts og singleter – og har heller gått med langbukse, og til nød, t-skjorter. Grunnen; fordi jeg ikke liker kroppen min. Det gjør jeg jo fortsatt ikke (jobber med saken), men har innsett at jeg må ha på meg mindre klær, for jeg kommer til å renne bort hvis jeg skal gå kledd som jeg gjorde tidligere. Derfor har jeg i år investert i litt sommerklær – både shorts og singlet, og har til og med kjøpt meg badetøy.

Jeg har ikke badet på 9 år. De som kjente meg da jeg var yngre, har vanskeligheter med å tro det, for jeg var alltid en av de som var mer i vannet enn på land om sommeren. Jeg elsket å bade – gjør det fortsatt, men jeg lot den dårlige selvtilliten min styre meg, og har unngått alt som heter badetøy og strender de siste årene. Nok er nok, og i år så ga jeg meg selv streng beskjed om å bade, og takk og lov for det! Det er jo så deilig, og gøy er det også 🙂 Løsningen var å finne et sted der vi kunne være alene. Vi har funnet et par steder, men har bare testet det ene, men sommeren har jo så vidt begynt 🙂

   

Mitt første bad siden 2009 skjedde på lørdag sammen med Guro og Petter. I dag var vi der igjen sammen med Mari, Maria, Petter og Roya. Vi hadde med oss mat, og når vi ikke badet, satt vi i sola og koste oss.

Jeg er veldig fornøyd med badedrakta jeg kjøpte. Passer veldig fint, og det er litt ben på den, så føler den dekker over mye av det jeg vil ha dekket over 🙂 Bestilte den på Ellos, og hvis jeg betalte 39kr fikk jeg den dagen etter. Jeg bestilte den på torsdag, og ville gjerne ha den før helga, så det valgte jeg. Syns ikke det var så dyrt egentlig.
Jeg har ikke helt kommet dit at jeg tørr å legge ut helfigur-bilde av meg selv i badedrakten, men hvis du er på jakt etter ny badedrakt, kan du se den her.
Kan heller legge med andre bilder vi har tatt mens vi har kost oss i sola 🙂

  

Noe som er kjekt å ha når man er og bader, er strandtunika (vet ikke om dette er riktig navn på plagget, men det er det jeg kaller det 🙂 ) Jeg har kjøpt en fra ellos, og så fant Guro og jeg en fargerik en på Lindex (den var på tilbud og kostet bare 75kr)

Veldig greit å reise hjem i, eller bare ha på seg mens man spiser. I dag hadde vi smurt med oss wrap med smøreost og Serrano. Vi stoppet i butikken og kjøpte litt frukt og kald drikke. Vi må nesten få tak i en kjølebag av noe slag. Det er det eneste vi mangler nå. Det, og kanskje en hatt til meg, så jeg kan beskytte hodet mitt fra sola så jeg ikke får migrene.

På torsdag skal vi tilbake igjen sammen med mamma, og da skal vi også spise litt mat, bade og kose oss. Gleder meg allerede 🙂

Som en avslutning, så vil jeg minne dere om å bruke solkrem. Det er kjempeviktig. Jeg har ikke alltid vært like flink på dette området, men har blitt flinkere nå som jeg har blitt eldre. Jeg kjøpte meg et solkremsett på Stena Line for et par uker siden, og de er «reisestørrelse» så de tar ikke så stor plass i strandveska.

Jeg håper dere har noen fine dager i sola, og husk; avkjøl dere med et bad innimellom 🙂

-Pia

Et kjærlighetsbrev til Les Miserables på Folketeateret

Kjære alle som jobber, eller har jobbet , med å sette opp Les Miserables på Folketeateret (både på og av scenen).

I disse dager er det bare noen få forestillinger igjen (siste forestillingen er 18.mars – andre enn meg som får vondt i magen av tanken på å ikke få sett den en gang til?). Vi fikk billetter til Les Miserables av pappa til jul, og lørdag 27.januar var vi på plass på balkongen på Folketeateret. Jeg vil benytte anledningen til å si at balkongen var et fint sted å sitte for en som sliter med angst, men du så også veldig bra derfra – noe som kanskje er enda viktigere å få fram.

Vi har sett Les Miserables på scenen i London, og fram til den lørdagen i januar, trodde jeg at det kom til å være et av de kulturelle høydepunktene i livet mitt – så feil kan man ta.
Jeg skal være første til å innrømme at jeg alltid er litt skeptisk når ting skal oversettes fra engelsk, men fant fort ut at jeg ikke hadde noe å bekymre meg for. Fantastisk oversettelse, og sangene er like nydelige å høre på norsk som engelsk.

Jeg nevnte så vidt over her angsten min, og den var ekstra ille denne kvelden. Jeg hadde fått angstanfall i bilen på vei til Oslo, og jeg vurderte sterkt å bli igjen hos pappa mens Guro og Petter (forloveden til Guro, som også var med) gikk på teater alene. Den eneste grunnen til at jeg tvang meg selv til å dra var at jeg ville veldig gjerne se forestillingen, men også fordi jeg ville ikke sløse bort billetten pappa hadde gitt meg.
Guro er heldigvis veldig flink til å ta vare på meg når jeg har det på denne måten, og vet hva som er best for meg, så mens vi ventet på at dørene inn til salen skulle åpne, sto vi litt vekk fra andre, og leste i heftet vi hadde kjøpt oss, mens vi snakket om forventninger og hva vi gledet oss mest til å se.
Dørene ble åpnet, og vi fant plassene våre. Jeg hadde vondt i magen, og hendene skalv. Jeg så hele tiden etter letteste veien ut av balkongen og la en slagplan om hvordan jeg skulle komme meg vekk fra folkene etter forestillingen.

Forventningene i salen var til å ta og føle på – og så fikk vi beskjed om at forestillingen skulle til å begynne. Sekundet musikken begynte glemte jeg alt som heter angst og bekymringer. Hvis jeg skal være helt ærlig, glemte jeg alle andre i salen også. Alt jeg så var dere og den fantastiske jobben dere gjør. Som dere sikkert skjønner, er jeg veldig glad for at jeg ikke lot angsten min stoppe meg denne kvelden, for tenk på hva jeg hadde gått glipp av.

Kulissene var utrolig fine, og både enkle og detaljerte på en gang. Skuespillerne leverte fra første note, og for hver person som begynte å synge, ble vi bare mer og mer imponert. Hvem kunne tro at det er lov å ha så mye talent på en scene på en gang?
Vi har likt Les Miserables i mange år. Jeg så konsertversjonen på dvd lenge før jeg så den på scenen i London, og har sett filmen mange ganger (dere er så mye bedre enn filmen!) Det er en veldig sterk historie, og selv om jeg alltid lever meg inn i historien uansett hvor jeg har sett den, har jeg aldri blitt så dratt inn i historien som jeg ble hos dere. Aldri har jeg vært så rørt og følsom fra første stund, og da Biskopen kom på scenen, kom også gåsehuden, og håret på armene mine la seg ikke tilbake i normal posisjon før vi kom ut i snøværet igjen noen timer senere.

Jeg skulle ønske vi kunne skrive om hver enkelt av dere alle sammen, og ta for oss hver minste detalj av alt som er perfekt med Les Miserables på Folketeateret, men da ville dette blitt nok til en bok. Selv om jeg tar for meg bare noen få av dere, så vit at Les Miserables ville ikke vært det samme uten noen av dere, og sammen har dere gitt oss noe som vi aldri vil glemme.

Vi har fult Scenekvelder på snapchat, og jeg ser ofte gjennom My story i håp om å se snutter fra forestillingen igjen. Her en kveld satt jeg og så på fra forestilling nr 100 og 101, og det er første gang jeg har begynt å gråte av en snapchat-story, men alle de beste bitene var med. Jeg gråter når Håvard Bakke synger Stars (som er en av mine absolutte favoritter fra Les Miserables). Jeg er så glad for at det var Håvard som spilte Javert kvelden vi var der.
En av de verste (på den beste måten mulig) delene av forestillingen deres, er da Gavroche dør (SPOILER ALERT :)). Jeg har sett det mange ganger før, men hos dere kjente jeg det helt inn til hjerterota. Det er virkelig helt genialt hvordan dere treffer publikum med denne scenen. Ikke nok med at han som spilte Gavroche (vet dessverre ikke hva han heter, men han var utrolig flink) gjorde en mega bra jobb, men måten man hører reaksjonene fra mennene på andre siden av barrikaden er hjerteskjærende, og det gjør alt mer virkelig. Guro og jeg trakk pusten helt på likt da hylet fra broren/faren (?) kom da skuddet traff. Dette var også med på snapchat, og tårene trillet nedover kinnet mitt. Jeg viste det til mamma også, som ikke har fått sett det fantastiske dere gjør live, og til og med når jeg var forberedt på at det kom, mistet jeg pusten, tårene presset på og jeg begynte å skjelve 🙂 Der har dere meg, men jeg syns dere skal se på det som et av de beste komplimentene dere kan få…. til og med på snapchat får dere fram følelsene hos publikum 🙂 Jeg må også få nevne en annen som imponerte stort, men igjen blir det litt vanskelig fordi jeg ikke vet navnet hans. Jeg fikk vite det en gang, og trodde jeg husket det, men nå som jeg sitter her og skriver, har det gått helt i glemmeboka. Beklager det. Det var i hvert fall han som skrek og bar Gavroche etter at han ble drept. For en stemme den mannen har!

Sangen som står på toppen av favorittene mine, er One day more. Jeg kaller den bare gåsehud-sangen, for jeg kan ikke høre den uten å kjenne hårene reise seg på armene mine – nå har det blitt mye prat om armhårene mine i dette kjærlighetsbrevet, men igjen – se på det som et stort kompliment 🙂
Jeg satt og gledet meg til En dag til, og jeg ble ikke skuffet. Jeg kommer ikke på noe annet å skrive enn FANTASTISK! Fra og med 27.januar vil jeg alltid forbinde Les Miserables med ordet FANTASTISK, og hver gang jeg hører fantastisk vil jeg tenke på LES MISERABLES.

Jeg går ikke mye på teater (noe jeg virkelig skal gjøre noe med fremover) her hjemme i Norge. Vi har sett mange musikaler i London, men dere har åpnet øynene mine for teaterverdenen her hjemme også. Takk.

Takk for en kveld vi sent vil glemme, og takk for kvelden som fikk meg til å glemme både angsten min og verden rundt meg. Takk for en uforglemmelig tur til barrikadene, og takk for opplevelsene vi fikk dele med dere.

Vi kunne skrevet så mye mer, men igjen vil vi bare si takk for den flotte kvelden vi hadde da vi så på Les Miserables på Folketeateret.

Hilsen Pia (og Guro selvfølgelig) – to store fans 🙂

Her er kjærlighetsbrevet mitt (vårt) til alle involverte parter av Les Miserables på Folketeateret. Jeg forventer ikke at noen av de skal lese dette, men jeg har hatt lyst til å skrive om Les Miserables igjen, så benyttet sjansen nå som det nærmer seg den siste forestillingen (Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært inne og sjekket om det er billetter igjen, og det er fortsatt noen. Siste forestillingen er søndag 18.mars kl 15.mars) Hvis dere så videoen vår da vi la den ut, så vet dere hvor fornøyde vi var med forestillingen. Til og med nå, over en måned senere, så tenker jeg fortsatt på den. Har dere noen gang sett en film eller musikal dere ikke klarer å glemme? Har dere fått muligheten til å se Les Miserables i Oslo? Legg gjerne igjen en kommentar og del hva dere syns 🙂

Nå er klokka 03.22, så det er kanskje på tide å legge seg. Det er litt sent for å legge ut et blogginnlegg nå, så jeg legger det ut i morgen i stedet 🙂

Ha en fin dag alle sammen 🙂

Pia

Hekta på puslespill

Jeg husker ikke om jeg likte å pusle da jeg var liten, men som voksen har det fort blitt noe jeg elsker…. spesielt hvis jeg pusler sammen med mamma og Guro. Vi har perioder der vi pulser mye, og nå er jeg inne i en pusleperiode igjen.
Denne gangen startet det med billige puslespill på Ullared (se hva jeg kjøpte i innkjøpsvideoen fra turen) 🙂 Mamma, Guro og jeg liker puslespillene med minst 1000 brikker. Som regel går det i 1000-2000 brikker, og litt utfordrende motiv. Ikke for vanskelig, for vi vil ikke bli lei før vi har puslet ferdig 🙂 Det siste vi puslet var med Disneymotiv, som jeg hadde kjøpt på Ullared. Det var overraskende vanskelig, men vi elsker jo Disney alle tre, så vi holdt ut 🙂


Vi har forskjellige roller når det kommer til pusling – jeg tar meg alltid av rammen rundt. Mens vi legger brikkene ut på bordet, og legger de med bildesiden opp, så sorterer vi ut kantbrikkene. Viktig å ha et system på puslingen 🙂
Denne gangen tok mamma seg av de små Disneyfigurene (publikum i bakgrunnen), mens Guro gikk løs på de større figurene i orkesteret. Når jeg var ferdig med rammen, som var vanskeligere enn jeg trodde, samarbeidet vi om å får «innmaten» på plass. Er vi de eneste som gjør dette? Hva er din oppgave når dere pusler?

   

Å pusle alene er ikke like gøy, men jeg har funnet ut at det er veldig avslappende å holde på med om kvelden etter jobb. Heldigvis kjøpte jeg også et puslespill på 500 biter, og det er perfekt til en person. Viste seg at motivet jeg valgte var ikke det letteste i verden, men morsomt med en utfordring, og det var veldig fint da jeg var ferdig.

Jeg ønsker meg flere puslespill med 500 brikker, for det var så deilig å sette seg ned å pusle etter en lang dag på jobb. Veldig stille og rolig. Jeg hadde på favorittserien for øyeblikket, nye MacGyver serien, i bakgrunnen, og alt var topp 🙂

Jeg har allerede begynt på et nytt puslespill hjemme – dette har 1000 biter, og hvis jeg er flink og pusler hver kveld, kan det hende jeg er ferdig innen sommeren. Det var mye vanskeligere enn jeg trodde, og det kommer til å ta tid!

Jeg lurte meg selv til å tro at dette kom til å være enkelt fordi det er mange små bilder i ett, men det var feil. Som vanlig begynte jeg med rammen rundt, og det tok sin tid, men når den var klart prøvde jeg å tenke strategisk…noe det viser seg at jeg ikke er flink til. Planen min var, og jeg trodde jeg var så lur, å sortere ut alle bitene som har de svarte og hvite strekene på seg (sånn du ser nederst på bildet). Disse strekene er kantene rundt alle de små bildene, og når jeg hadde puslet ferdig de, er det jo bare å fylle inn resten. FEIL!!

Jeg brukte en hel dag på å få til rammen rundt puslespillet, og det dere ser på bildet til venstre. Det er flere av de små bildene som har de samme fargene (de har laget to av hver fargetema, sånn at man skal blir forvirret 🙂 og de er selvfølgelig ved siden av hverandre). Har på følelsen av at dette kommer til å bli et av de puslespillene der jeg bare må ha tålmodighet å innse at dette kommer til å ta tid. Da har jeg i hvert fall noe å gjøre om kveldene framover 🙂 Hvis det tar for lang tid, så får jeg bare invitere mamma og Guro på middag så de kan hjelpe meg.
Jeg koser meg veldig når jeg pusler, så det gjør ikke noe når det er litt vanskelig, men jeg hadde sett for meg at dette kom til å være litt enklere 🙂 Burde lært den gangen Kine og jeg pulset et lignende puslespill…. Vi trodde det kom til å bli enkelt vi også, men endte opp med å bruke 6 timer eller noe. Noen ting tar lang tid å lære 🙂 Tenkte jeg skulle gi dette puslespillet videre til Christine når jeg er ferdig. Vet at hun liker å pusle hun også. Vi må ha et pusleparty en gang 🙂 Jeg fant et perfekt puslespill til Christine og meg her om dagen, men vi må spare litt først, pluss at vi må nok leie et lokale for å få puslet det.
For det første har det Disneymotiv – love it. For det andre hadde det vært kjempe gøy å pusle et så stort puslespill, men hvor i alle dager skulle vi gjort det??
På Ark bokhandelen på Rygge storsenter fant Guro og jeg et puslespill med 40320 biter!!!! Jeg visste ikke at det fantes så store puslespill en gang. Christine gjorde litt research på nettet, og ut i fra hvor du kjøper det, koster det alt fra 4000-6000kr. Det er mye penger å bruke på et puselspill, så det er og forblir en drøm, men hvor morsomt hadde ikke det vært?? 😀

Hvis dere har noen tips om hvor jeg kan kjøpe billige puslespill, så legg gjerne igjen en kommentar, eller send med melding på snapchat eller instagram. Liker du å pusle, og hvem liker du å pusle sammen med?

Ha en fortsatt fin fredag, og kos dere masse i helga 🙂 ❤

Pia

 

På ferie hos Guro

Vi var rundt 15 år da mamma og pappa lot oss være alene hjemme mens de dro på ferie, og det var alltid veldig spennende. En liten smak på voksenlivet som vi lengtet etter, men så var det veldig deilig når de kom tilbake igjen også.
Etter at vi flyttet ut, så bodde vi alltid hos mamma og pappa når de dro på ferie. De pakket koffertene og dro 14 dager til varmere strøk, og vi pakket kofferten og dro til Krapfoss – jeg vet ikke hvem av oss som koste seg mest 🙂

Ting har forandret seg, men ikke så mye som vi trodde. Isteden for å flytte inn til mamma når hun drar på ferie, så flytter jeg inn til Guro mens Petter er på kurs. Denne uka skal Petter være på kurs med jobben i Tyskland, og jeg «flyttet inn» til Guro dagen han dro. Jeg skal sove her til han kommer hjem på fredag. Det er veldig koselig her, og det er jo litt fint å bo sammen med Guro igjen også. Jeg vet ho gleder seg til han kommer hjem, og det gjør jeg også, men fram til det koser vi oss her sammen 🙂 Petter har passet på at vi har nok ved, så vi ikke fryser, og da det ble lite ved igjen, kom faren hans med mer 🙂 Bortskjemte tvillinger!

I dag tidlig jobbet Guro, og det var veldig rart å stå opp til tomt hus. Jeg tror ikke jeg har vært her alene før, så det tok litt tid å venne seg til at Guro ikke var her, og jeg sendte nesten melding til Guro for å spørre om det var greit at jeg lagde meg frokost…. Innså at det bare var tull, for selvfølgelig får jeg lov til det 🙂

Fikk spørsmål på snapchat om jeg hadde spurt Petter om lov til å bo her mens han var borte, og jeg vet ikke om hun som spurte tullet eller ikke, men han er snill sånn… han lar meg sove her når han ikke er hjemme 🙂 Jeg kan til og med sove her når han er hjemme!! (Haha)

i dag har vi filmet noen videoer, og sett masse på youtube. Vi skal filme litt i morgen også, men da skal jeg også jobbe, og så skal jeg ut å spise middag med jobben på kvelden. Vi skal til vårt faste sted, Restaurant Ro – så utrolig god mat der. Gleder meg veldig, for jeg har de mest fantastiske kollegaene, og jeg trives så godt sammen med dem.

Nå sitter Guro og jeg her sånn som vi alltid gjorde hjemme også… på hver vår pc og holder på med forskjellige ting. Guro blir bare mer og mer trøtt ser jeg, for ho sitter nærmere og nærmere skjermen 🙂 Koser meg på ferie hos Guro.

~Pia~

Pia skriver | En kjælighetshistorie

Historie #2

Da jeg leste denne metaforen i et blad da jeg var yngre, skjønte jeg ikke helt hva de mente med det, men som voksen skulle jeg lære hvor riktig det faktisk er. Uttrykket ”The eyes are the windows to the soul” viste meg hvor feil jeg kan ta, og lærte meg å åpne øynene og virkelig se en person for hvem de er, og ikke hvem jeg tror de er.

Det var ikke kjærlighet ved første blikk. Absolutt ikke. Tusen blikk senere og det var fortsatt ikke kjærlige blikk jeg sendte han.
Første gang jeg så Jostein var for ni år siden. Det var første skoledag på videregående, og jeg prøvde å gjøre meg så liten som mulig der jeg gikk inn i klasserommet for første gang. Etter mange år med mobbing på barne- og ungdomsskolen, var jeg overhode ikke klar for å begynne på ny skole. Ny skole, nye mobbere. Mitt håp var å være så usynlig som mulig de neste tre årene. Hvis de ikke kunne se meg, kunne de heller ikke finne noe feil med meg, og derfor mobbe meg. Planen var så logisk i hodet mitt, men skulle vise seg å være vanskelig å utføre.

En ting dere bør vite om meg før vi går videre er at jeg er veldig klumsete. Jeg går på vegger, dører, og snubler i dørterskler hvert fall 4 ganger om dagen. Dette er helt normalt for meg, og skjer uansett hvor godt jeg ser meg for. Forestill deg da hvor lett det er for meg å gå på ting når jeg stirrer ned i gulvet mens jeg prøver å gjøre meg usynlig. Det er veldig lett skal jeg si deg. Det er faktisk garantert.

I det jeg tok første skrittet over terskelen og inn i rommet som skulle være mitt helvete det neste året, gikk jeg rett på noe – eller rettere sagt noen.
Når jeg ser tilbake på det i dag, så syns jeg nesten synd på Jostein. Han hadde ikke noen sjanse i det hele tatt. Etter at jeg krasjet i han, var alt håp ute. Jeg gikk inn i panikkmodus, og latteren hans ringte i ørene mine som en brannalarm. Jeg gjorde mitt beste for å samle sammen tingene jeg hadde mistet så fort som mulig, mens han lo litt og bøyde seg for å hjelpe meg. På dette tidspunktet lo kompisene hans også, og de lo bare høyere da han sparket bort den ene boka jeg prøvde å plukke opp. Hvis jeg hadde tenkt meg om hadde jeg nok innsett at det mest sannsynlig ikke var med vilje, men på den tiden skjedde ikke sånne uhell. Alt Jostein, og resten av guttene i klassen gjorde akkurat da, var for å mobbe meg. På dette tidspunktet hørte jeg ingenting annet enn brannalarm-latteren, for jeg var godt inne i det som skulle bli et av mange panikkanfall på videregående.

En annen ting dere bør vite om meg er; uansett hvor klumsete jeg er til daglig, hvis jeg er i nærheten av gutter jeg syns er kjekke, eller enda verre LIKER, går klumsheten min til nye høyder. Og da mener jeg snubler-i-min-egen-skygge-høyder. It´s bad!

Jostein kunne ikke gjøre mye riktig i mine øyne etter det første møtet. Preget av årene med mobbing, var jeg ikke en som ga folk nye sjanser. Jeg gjorde mitt beste for å unngå han, det samme gjaldt egentlig alle guttene i klassen.
Det var i denne klassen jeg møtte hun som ble bestevenninnen min, og er det fortsatt den dag i dag. Hilde hadde gått i samme klasse som Jostein på ungdomsskolen, og prøvde å overbevise meg om at han ikke var så ille som jeg skulle ha det til. Jeg hørte ikke på det øret, og i løpet av de neste tre årene skulle virkelig skjebnen (hvis du tror på sånt – det gjør jeg) jobbe mot oss. Jeg hadde det med å ende i umulige situasjoner med Jostein. Det hjalp ikke at han alltid var sammen med kompisene sine, og uansett hvor ille jeg syns Jostein var, så likte jeg vennene hans enda mindre. Dette var ikke like uforskyldt, for de var de klassiske typene – de som alltid måtte le høyest når noen falt eller mistet noe, og det var som regel meg.

Klasseromstrategien min var å kapre plassen nederst i hjørnet, sitte stille og rolig, og bare snakke når jeg absolutt måtte. Det var en suksess, helt til andre året da det begynte en ny jente i klassen. Hun var ikke ny for meg – jeg hadde gått på barneskolen sammen med henne, og la oss si det på denne måten: Minnene vi hadde sammen vil aldri dukke opp i en minnebok.
Karianne kom inn i klasserommet, og med en gang steg panikken i magen min. Innen hun hadde klart å sette seg ned ved en ledig pult, var den godt på vei opp i halsen. Hjertet dunket fort i brystet mitt, og jeg både frøs og svettet. Jeg tittet rundt meg i jakt på nærmeste rømningsvei, og lot merke til at Jostein satt og snakket med henne. En irritasjon jeg ikke hadde tid til å tenke på akkurat da rumlet i magen min. Jeg var altfor opptatt med å legge slagplanen for flukten min. Kan jeg bare gå ut? Kanskje de ikke ser meg? Læreren hadde ikke kommet ennå. For sent, der kom han gående inn i rommet.

Tredje tingen dere bør vite om meg; jeg takler forandringer veldig dårlig, og dette var for mange forandringer på en gang. Ikke nok med at Karianne skulle gå i klassen min, men vi fikk ny lærer også, og sammen ble de fiendene mine det året.

Karianne satte i gang med sine onde planer allerede første dagen, ved å foreslå at vi skulle sitte etter klasselista, og ikke hvor vi ville. Hun syns det var så teit hvordan gutta satt på den ene siden av rommet, mens jentene hadde samlet seg på den andre. Det var ikke noe vi hadde gjort med vilje, det hadde bare blitt sånn, og jeg var veldig fornøyd med det. På denne måten fikk jeg sitte i hjørnet mitt, med Jostein og resten av guttene på andre siden av rommet. Håpet om at læreren skulle avslå forslaget hennes rakk ikke en gang å komme i tankene mine før han hadde uttrykt hvor god idé dette var. HVA SKJEDDE?? Jeg kunne ikke bytte plass. Jeg kunne ikke forlate tryggheten i hjørnet mitt ved siden av Hilde, for å sette meg etter klasselista. Har du noen som helst idé om hvem som kommer rett før P. Oppland på klasselista?? Jo, det skal jeg si deg; J. Olsen. Jostein Olsen.

Å si at de neste månedene var noe annet enn et panikkfylt helvete, er å lyve, men heldigvis varte ikke ordningen lenge. Det var ikke bare jeg som ikke likte den, men før vi rakk å flytte oss tilbake til de normale plassene, skulle jeg ha min verste opplevelse på videregående, og selvfølgelig var Jostein involvert.

Var det noe jeg ikke likte med å gå på skolen så var det leksene – ikke nødvendigvis å gjøre dem, men å bli hørt i dem av læreren. Jeg absolutt hatet det. Jeg visste som regel svarene, men rakk aldri opp handa. Jeg var livredd for å svare feil. Derfor var den nye læreren vår ekstra ille, for han brydde seg ikke om du hadde rukket opp handa eller ikke. Han spurte hvem han ville. I de første ti minuttene av hver time satt jeg alltid og nistirret i pulten min. Hodet lavt mens jeg holdt pusten – panikken kriblet i huden min. Jeg ble sjelden spurt, og de gangene jeg ble det svarte jeg bare at jeg ikke visste svaret. Jeg ville heller at lærerne skulle tro at jeg ikke hadde gjort leksene, enn å ta sjansen på å svare feil. Det funket med de andre lærerne mine, men ikke med han.
Jeg gjorde min vanlige rutine mens han hørte andre i leksene, men denne gangen ble det min tur. Jeg merket det på meg. Hårene i nakken reiste seg, og jeg ble kvalm. Jeg løftet blikket forsiktig, og der var han. Rett foran meg ved siden av pulten til Jostein, med blikket godt plantet på meg. Jeg lot så vidt merke til at Jostein satt sidelengs på stolen og gløttet på meg. Jeg tittet opp på læreren og svarte vet ikke, nesten før han hadde stilt ferdig spørsmålet. Det var ikke akseptabelt denne gangen, og han bare fortsatte å spørre. Jeg svarte vet ikke en gang til, og det var da marerittet virkelig tok av. Han satte seg ned på den tomme pulten ved siden av meg, og fortsatte å presse. ”Jo, dette vet du. Kom igjen nå”, ”Vi venter på svaret ditt”, ”Alle ser på deg og venter på at du skal svare”. Sånn fortsatte det, og jeg kjempet en tapper kamp mot tårene og oppkastet som lå og presset i halsen min. Jeg ville bare vekk. Jeg ville bare hyle at jeg ikke visste det, og løpe vekk. Jeg fikk ikke fram et eneste ord, men det gjorde Jostein. Han visste selvfølgelig svaret, og hadde ikke noe problem med å svare. Jeg skjønte jo hva han ville. Bevise for alle at han kunne alt, og jeg kunne ingenting. Tusen takk for den, men det fikk læreren til å gå videre til neste offer, så for første gang var jeg nesten litt takknemlig for den konstante ”oppmerksomheten” hans.

På tide med den siste tingen dere bør vite om meg; jeg har null rytme i kroppen. Absolutt ingenting. Zero, nada, nothing! Jeg danser fortsatt som jeg gjorde på barneskolen; strake armer og minimal bevegelse i bena.

Det eneste temaet som var verdt å snakke om da vi gikk inn i tredje, og siste året på videregående, var russetiden. Først ut var russeballet, og på russeballet skulle det danses. Gymlærerne fikk den umulige oppgaven med å lære oss å danse, og hei hvor det gikk. Ikke nok med at 30 ungdommer skulle lære å danse, men det skulle danses vals og polonese. Jeg prøvde alt jeg kunne å gjemme meg bak resten av klassen, så kanskje læreren glemte at jeg var der. Etterhvert som folk fant noen å danse med, spredte de seg rundt i gymsalen, og til slutt sto jeg der alene. Vel ikke helt alene. Jostein hadde kommet sent, så han sto også for seg selv uten noen å danse med. Jeg lover deg, det var nesten så jeg bare gikk derfra, men før jeg rakk å reagere hadde gymlæreren annonsert høyt og tydelig at Jostein og jeg kunne danse sammen.
Jeg hadde ikke danset pardans siden ungdomsskolen, og det var rart å være så nærme noen man egentlig ikke kjenner. Hjertet mitt dunket så høyt at jeg var redd for at Jostein skulle høre det. Jeg prøvde så godt jeg kunne å følge musikken, men bena mine ville ikke samarbeide. Jeg trøstet meg med at det virket som Jostein slet like mye som meg. Vi var like håpløse begge to. Jostein ble bare mer og mer frustrert, og til slutt bannet han høyt og sparket i veggen. Læreren kom bort og ba han roe seg litt siden det kunne virke som han skremte livet av meg. Jeg var ikke redd, mer sjokkert over å ha funnet noe han var verre på enn meg. Læreren smilte lurt da hun snudde seg å gikk, så jeg tror ikke hun brydde seg så mye om det lille utbruddet hun heller.
Russeballet var noen uker senere, og jeg hadde igjen funnet meg et trygt hjørne å sitte i mens jeg så på de andre danse. Jostein var i full sving på dansegulvet sammen med en jente fra B-klassen, og danset nesten en perfekt vals. Han kan danse. Tydeligvis var jeg ikke bare en dårlig danser, men jeg var så dårlig at det ikke gikk an å danse med meg en gang. Det var jeg som hadde gjort han til en dårlig danser. Ikke rart han ble så frustrert.

Det siste året på videregående gikk veldig fort, og før jeg visste ordet av det, sto jeg ved scenen på det lokale teateret og skulle få vitnemålet mitt. Mamma, pappa og storesøster satt i salen og ventet på å juble da det ble min tur. Jeg sto med panikken i halsen. Å stå på en scene foran en sal full av mennesker, var ikke akkurat favorittsenarioet mitt. Ikke nok med det, men vi skulle gå opp klassevis, og hva måtte vi gå opp? Jo, trapper. Trapper som er altfor lett å snuble i når man er redd og har panikk. Jostein snudde seg og så på meg med faste mellomrom, og det gjorde meg bare mer nervøs. Han sto bare å ventet på at tullingen bak han skulle snuble og lande så lang hun var på scenen.
Klassen vår ble ropt opp, og vi begynte å gå i rekke mot scenen. Da vi nærmet oss, følte jeg en hånd ta tak i armen min. Jostein gikk nå ved siden av meg med et stort glis om munnen. ”Best å passe på at du ikke detter vel”. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg bare lot han følge meg opp trappa, mens jeg hørte kompisene hans le bak oss.

Jeg gikk ut av videregående med tungt hjerte. Det overrasket meg faktisk, men å tenke tilbake på de årene jeg hadde hatt der ga meg en god følelse. For første gang siden 3.klasse hadde jeg en skoletid jeg kom til å savne. Jeg hadde møtt så mange nye venner, og jeg hadde møtt Hilde. Hun som gjorde hver dag litt lettere å komme seg gjennom, og hun som alltid var der for meg uansett hva det måtte være.
De neste årene tok livet meg i forskjellige retninger, og jeg prøvde meg som mye rart. Jeg hadde en annen selvtillit etter videregående, og likte plutselig å prøve nye ting. Jeg prøvde meg på mange forskjellige jobber, mens jeg lette etter hvor jeg hørte til her i verden. Jeg var postbud, jobbet i butikk, sto lenge i resepsjonen på et hotell, og til slutt fikk jeg jobb i en café der jeg fant en lykke jeg aldri hadde følt før. Jeg trivdes med å treffe nye folk, snakke med faste kunder, og få nye opplevelser hver dag.
Jeg tenkte ofte tilbake på årene på videregående, og ofte snek Jostein seg inn i disse mimrestundene. Det var noe med han som jeg aldri helt klarte å gi slipp på. Jeg hadde ikke sett han på mange år, og den eneste kontakten vi hadde hatt var en friend request på Facebook som jeg brukte 3 uker å svare på.

Seks år etter at jeg gikk ut av videregående åpnet det en ny bedrift ved siden av cafeen der jeg jobber. De jobbet med å gjøre i stand lokalene i flere uker. Folk fløy ut og inn av dørene der hele dagen, og de fleste kom inn til oss for å spise lunsj. Etter et par uker var det elektrikernes tur til å gjøre jobben sin, og det er her ting tok en overraskende vending. Allerede første dagen kom det en gjeng med elektrikere inn for å spise. Det var ganske stille hos oss, og jeg hadde brukt tiden på å rydde. I det de kommer inn døren har jeg nettopp samlet sammen noen menyer for å ta med til disken. Jeg snur meg rundt og går rett på mannen nærmest meg. Menyene lander på gulvet. Jeg ristet på hodet mens jeg gjorde meg klar til å be kunden om unnskyldning. Så langt kom jeg aldri, for da jeg møtte blikket til mannen jeg gikk på, stoppet jeg. Øyne så blå som en skyfri himmel, med en snillhet i dem som tok pusten fra meg. Jeg følte meg rolig og urolig på en gang, og druknet litt i de blå øynene som stirret tilbake. Jeg kjempet meg tilbake til virkeligheten, og fikk mitt livs største sjokk. Mannen som stirret tilbake, mannen med øynene jeg nettopp hadde druknet i, var Jostein. Han ga meg et klassisk Jostein-glis, og lo litt. ”Godt å se at ikke mye har forandret seg” sa han i det de gikk for å finne bord. Jeg ble stående og se etter dem, fortsatt i sjokk. Jostein snudde seg og så tilbake på meg. Han blunket, smilte og snudde seg igjen. Kollegaen min tok bestilling deres, og jeg sto fortsatt ved døra og prøvde å komme til meg selv igjen.
Jeg er ikke stolt av det, men resten av tiden de var der gjemte jeg meg på lageret, og fant på alle mulige unnskyldninger for å ikke gå ut igjen. Da vi låste dørene den dagen, måtte jeg forklare meg til en forvirret kollega, og hun lo godt da jeg var ferdig. Jeg skal innrømme at jeg måtte trekke på smilebåndene selv også. Jeg smilte fortsatt når jeg forlot jobben, men det  forsvant fort da jeg så hvem som satt på benken utenfor. Jostein. Han satt og tittet på mobilen, og jeg prøvde så godt jeg kunne å gå fort forbi, men så fort jeg tok et skritt tittet han opp på meg. Han reiste seg og kom mot meg. Jeg merket noe i magen med en gang, men det var ikke panikk, det var sommerfugler. ”Du forsvant så fort i stad, vi fikk ikke mulighet til å prate”. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Hva ville han prate med meg om? ”Har du mulighet til å sitte ned litt?” Jeg bare nikket og vi satte oss ned på benken igjen. To timer senere satt vi fortsatt der, og jeg hadde ikke tenkt på klokka en eneste gang. Vi pratet om alt mulig. Hva vi hadde gjort siden videregående, hvem vi fortsatt hadde kontakt med, og livene våre. Igjen druknet jeg i øynene hans, og innså at i løpet av årene på videregående, og alle de situasjonene vi endte opp i, hadde jeg aldri sett han i øynene før. Alle de gangene jeg hadde hatt med han å gjøre, så hadde jeg aldri møtt blikket hans. Hadde jeg hatt et annet inntrykk av han hvis jeg hadde gjort det. Hvordan kan noen med øyne så fulle av sjel være den jeg trodde han var?
”Kanskje du hadde hatt lyst til å spise middag med meg en dag?” Han hadde ikke gjort noe annet enn å sjokkere meg så langt den dagen, men jeg ble kanskje mest sjokkert av meg selv, da jeg åpnet munnen og svarte ja.

To dager senere satt jeg på favorittrestauranten min, sammen med Jostein, og hadde en av de beste kveldene i mitt liv. Vi pratet om alt mulig, og jeg fortalte han om mobbingen og hvordan det hadde påvirket meg i årene etterpå. Han ble veldig stille, og jeg ble redd for at jeg kanskje hadde delt for mye. Jeg begynte å pirke i desserten min, mens jeg følte blikket hans borre hull i meg. ”Skal vi gå en tur?” Det var en varm sommerkveld, og det hadde fortsatt ikke blitt mørkt ute. Vi hadde begge gått til restauranten, så vi begynte å gå tilbake mot sentrum. Vi gikk i stillhet først, men da vi kom til parken satte vi oss på en av benkene. ”Jeg skulle ønske jeg hadde visst alt dette på videregående. Det forklarer hvorfor du aldri lot meg bli kjent med deg.” Jeg satt der og stirret på han. Hva snakket han om? Han hadde da aldri prøvd å bli kjent med meg. Han brukte jo tre år på å le av meg og vise at han var bedre enn meg. Den neste timen av livet mitt åpnet øynene mine til en helt ny fortid – en fortid jeg hadde levd, men ikke fått med meg.

En jente gikk på en overrasket gutt første dagen på skolen, og han falt for henne før bøkene hennes hadde truffet gulvet. Han ble så nervøs at han holdt på å snuble og fikk sparket bort en av bøkene. En nervøs latter falt ut av han før han rakk å stoppe den. Etter det gjorde gutten alt han kunne for å møte på henne i gangene, men det skulle vise seg å være vanskelig. Uansett hvor mye han lette etter henne, fant han henne bare en gang i blant. Kompisene hans ertet han for hvor latterlig han oppførte seg, og de klarte sjelden å holde latteren tilbake de gangene de var vitne til møtene deres.
Andre året så han en gyllen sjanse til å få litt kontakt med henne da det begynte en ny jente i klassen. Da hun satte seg på pulten ved siden av han, tok han kontakt, og passet på å plante ideen om å sitte etter klasselistene. Det ville vært rart om det kom fra han, men den nye jenta kjente jo ingen ennå. 10 minutter senere satt de etter klasselista, og nye muligheter åpnet seg. Det skulle ikke være så lett, og mulighetene var mer som utfordringer, men han nøt den tiden han fikk sitte foran henne i timene. Det han husker best fra de månedene var en spesielt tøff opplevelse mellom henne og læreren. De ble hørt i leksene, og læreren ville ikke akseptere at hun ikke visste svaret. Etter å ha fulgt med på henne i over et år, visste han at hun ikke likte å snakke høyt i timene, og han kunne nesten føle panikken hennes. Til slutt ble han så irritert på læreren, som absolutt ikke ville gi seg, at han svarte på spørsmålet selv. Bare for å få læreren bort fra henne.
Han følte endelig at hellet var med han da russeballet nærmet seg. Han kom for sent til gymtimen, og hun var den eneste igjen uten dansepartner. Det tok ikke lang til før han skjønte at hun ikke var veldig komfortabel med dansingen. Om det var fordi hun ikke klarte det eller om det var han hun var ukomfortabel med, visste han ikke, men han ville prøve å hjelpe. Hånden hennes passet overraskende bra i hans, og da de begynte å bevege seg til den rolige musikken, la han bort alle årene med klassefester og bryllup. Han pleide ikke å skryte av at han faktisk kunne danse. At han hadde lært den grunnleggende kunnskapen til å danse vals for mange år siden. Den dagen danset han som om han aldri hadde hørt musikk før, og da han merket hvor stresset hun ble pga situasjonen, sparket han i veggen i falsk frustrasjon. Hun var roligere da de begynte å danse igjen.
Årene på videregående gikk veldig fort, men det var deilig å bli ferdig. De siste ukene etter eksamen var det lite som skjedde på skolen, og plutselig var det tid for avslutningsseremonien. Mens de sto og ventet på å bli ropt opp på scenen, prøvde han å ta motet til seg å snakke med henne, men det ble bare til at han snudde seg og så på henne. Hun sto og så på trappen. Han klarte ikke å la være å smile mens han tenkte tilbake til første skoledag. Da de ble ropt opp trakk han pusten og tok et par skritt bakover i stedet. Med et smil om munnen tok han tak i armen hennes. Det siste han ville var at hun skulle snuble foran alle disse menneskene. Han trodde ikke hun noen gang ville kommet over det. Det var siste gang han så henne, unntatt på Facebook, før han gikk inn på en café for å spise lunsj, og en dame krasjet rett i han.

Tårene trillet nedover kinnene mine, og jeg gadd ikke å prøve og skjule de en gang. Jostein smilte og tok handa mi. ”Jeg kunne ikke la sjansen gå fra meg enda en gang”. Jeg lo, og han lo sammen med meg. Øynene våre møttes, og jeg var ganske sikker på at han så like mye liv i mine som jeg så i hans. Jeg så en fortid, en nåtid, og en fremtid. Jeg tok et valg den dagen om å legge fortiden bak meg, leve i nåtiden, og glede meg til fremtiden.
Dager ble til måneder, måneder ble til år, og fremtiden har i dag blitt nåtid. Jeg sitter i en liten leilighet rett ved parken og skriver et brev til meg selv mens Hilde krøller håret mitt. Jeg skal gifte meg i dag. Om tre timer står jeg igjen foran en sal full av mennesker, men denne gangen er jeg ikke redd. Jeg er ikke nervøs for å snuble i de to trappetrinnene opp til presten, for nok en gang er Jostein der for å følge meg. Han vil ta armen min, akkurat som han gjorde i vår felles fortid, og si; ”Best å passe på at du ikke detter vel”. Du kan ikke unngå å snuble litt her i livet, men det gjør ikke noe når vi har mennesker som kan ta oss imot.

Og forresten, vår første dans som mann og kone vil gå så mye bedre enn vår aller første dans. Jeg har lært meg å slappe mer av når jeg danser, og så lenge jeg ser inn i de himmelblå øynene som minner meg om en fortid jeg gikk glipp av, men fant til slutt, kan til og med jeg få til en nesten perfekt vals.

————————————————————————————————————-

Det er litt skummelt for meg å legge ut disse historiene jeg skriver, men jeg velger å se på det som en utfordring. Som jeg skrev forrige gang, da jeg la ut første historien min, bruker jeg skrivingen som et verktøy for å håndtere angsten og stesset jeg føler. Det roer meg å sitte ned og la fantasien min fylle side etter side i word-dokumentet.
Disse historiene jeg skriver er ren oppdiktning, og ingen av menneskene/hendelsene jeg skriver om er ekte. Selv om jeg skriver i det jeg liker å kalle jeg-format, så er det ikke jeg (Pia) som forteller historien. Jeg gikk ikke på en gutt første skoledag, jeg ble ikke mobbet på videregående, og jeg skal ikke gifte meg 🙂 Jeg har sett på en del romantiske tvfilmer fra USA i det siste, og elsker filmer med romantisk kliss. Jeg ble inspirert til å skrive litt romantisk kliss jeg også.

Jeg har skrevet korte historier som dette i mange år, og noen har blitt borte med årene, andre har jeg bare i hodet, men planen er å skrive ned så mange av dem jeg klarer. Tror nok ikke jeg skal plage dere med alle sammen, men vil nok helt sikkert dele flere med dere etterhvert. Håper ikke det gjør noe.

Mens jeg skrev denne historien tenkte jeg mye på hvor morsomt det hadde vært å lagd en kortfilm av dette. Kanskje hvis vi er heldige, og vi får det til, så kunne vi filmet det.. Jeg har veldig lyst til å lage noen «kortfilmer» til kanalen vår, for jeg har lyst til å gi meg selv flere utfordringer.

Ha en fortsatt fin dag. Nå skal jeg på jobb, før det blir tacokveld sammen med Maria senere. Gleder meg allerede.

~Pia~

Jeg har angst | En liten historie

Jeg satt på bussen til jobb da det skjedde. Det var en helt vanlig tirsdag, klokka begynte å nærme seg ni, og jeg var ikke den eneste som skulle med bussen den morgenen. Pendlere, skoleungdom, og pensjonister på vei til byen for å handle. Jeg hadde satt meg på vindussetet rett ved utgangen, akkurat som dagen før, og alle andre dager. Jeg har alltid en exit-plan, og på bussen er det å være så nærme utgangen som mulig.
Jeg hater å ta bussen, spesielt når jeg har tidligvakt. Da er bussen som regel full, og angsten danser rundt i kroppen. Det trenger ikke skje noe spesielt, den ligger der rett under huden hele tiden, og noen ganger klarer jeg ikke kontrollere den.
Det begynner i tærne – kan beskrives som en slags prikking. Så begynner skjelvingen. For meg resulterer det i at et av bena mine ikke vil holde seg i ro. Jeg mister følelsen i hendene, og de også skjelver. Så blir jeg varm og kald på en gang, og både fryser og svetter. Det er rundt dette punktet at panikken kicker inn, og jeg ender enten opp med å stivne eller flykte. På bussen er det alltid det siste. Med en skjelvende hånd, trykker jeg på den røde stoppknappen, og håper at jeg klarer å holde tårene unna til bussen har stoppet, og jeg kan gå av.

I dag var det en gjeng med gutter fra ungdomsskolen som startet det hele. Fire gutter, som har hele verden foran seg. Gutter som fortsatt tror at årene på ungdomsskolen er de beste årene i livene deres. De kom på et par stopp etter meg, den ene tøffere enn den andre. En med sekken slengt over den ene skulderen. En annen med tykk lue, selv om det bare er august og sommervarmen ikke har gitt seg ennå. Tredjemann lo høylytt av noe gutt nummer to sa, mens sistemann, han du finner i alle guttegjenger på ungdomsskolen – han som egentlig ikke har så mye til felles med dem, men som så gjerne vil høre til et sted, så han følger etter og ler når de ler, sier seg enig i hva de sier, men som så fort de har satt seg ned, titter ut av vinduet og drømmer seg vekk til hvor det nå enn er han heller vil være.

Innen denne gutten har betalt har benet mitt begynt å riste, og jo nærme de kommer, jo mer kaldsvetter jeg. Panikken vokser, og jeg må konsentrere meg om å puste. Ikke glem å puste.
De fortsetter bak i bussen – kule gutter som dem kan ikke sitte noe annet sted enn på bakerste rad. Der skal de sitte hele veien til skolen, og snakke om det kule gutter snakker om. Hvis ikke jeg hadde vært så opptatt av panikken som sprer ser til hendene og hodet mitt, hadde jeg hørt hva de egentlig snakker om. Gutten med sekken fortelle de andre om jenta han liker i klassen. Gutten som lo, takker kompisen sin for at han klarte å muntre han opp. Det er lenge siden han har hatt latterkrampe nå, siden ting er så ille hjemme. Gutten som ser drømmende ut av vinduet, tenker ikke på alle de stedene han heller ville vært, men sitter i stillhet og er takknemlig for at dette er vennene hans. Alle fire uvitende om damen noen rader foran dem, som kjemper mot panikken. Ingen av de har i det hele tatt sett på meg. Ikke ofret meg en tanke en gang. De er på bussen for samme grunn som meg, for å komme seg fra punkt A til punkt B. Og jeg? Jeg er den 32 år gamle damen som er redd for ungdommer – bare på grunn av mine egne opplevelser på ungdomsskolen.

—-

For noen uker siden la jeg ut en video der jeg snakket litt mer i detalj om angsten min. Fortellingen over er ikke en sann historie, men følelsene er ekte. Jeg er ikke flink til å forklare angsten, men har funnet at jeg beskriver det bedre med eksempler. Igjen så vil jeg understreke at dette ikke er en ekte hendelse, men de følelsene jeg beskriver er ekte. Hva som skjer med kroppen og hodet mitt når panikken kommer. Jeg er også redd for ungdommer. Jeg føler meg som en idiot når jeg skriver det, men det er sant. Jeg har sittet i gangen på jobben og ventet på Guro, isteden for å vente utenfor, fordi det satt tre gutter på en av benkene ved butikken. De gjorde ikke noe som helst galt, men jeg går rett tilbake til ungdomsskolen, og mobbeofferet Pia tar over. Innerst inne vet jeg at de ikke vill sagt noe til meg, mest sannsynlig ville de ikke lagt merke til meg i det hele tatt, men tankene tar over. Frykten og panikken tar over.
Dette er en side av angsten min. Det kan godt hende jeg gjør dette flere ganger. Skriver en liten historie for å prøve å forklare mer om angsten på den måten. Jeg samler også opp spørsmål til en q&a om angsten, og så fort jeg har fått nok spørsmål, skal jeg filme den. Har dere noe dere lurer på, så er det bare å spørre.
Jeg kommer nok også til å filme en del 2 av angstvideoen, for det var ting jeg føler jeg ikke fikk forklart nok i den forrige. Visse ting ble litt uklart for noen av dere, og jeg vil gjerne prøve å forklare det bedre. Det var det jeg prøvde på med dette også. Jeg elsker å skrive, og en av hobbyene mine er å skrive historier. Jeg har noen korte, men også et par lengre historier, som jeg en vakker dag drømmer om å gi ut på en eller annen måte. Mamma har fått lese det jeg har skrevet hittil, men hun er den eneste 🙂 Hun liker det hun har lest, men mamma er nok ikke den beste å spørre… Jeg kunne skrevet bok om den magiske søppelsekken, og hun ville støttet meg 🙂 Nei da, så ille er det ikke. Det jeg vil fram til, er at skriving er en måte for meg å slappe av på, og en et hjelpemiddel for å roe meg ned. Når jeg sitter med mac’en i fanget, og et tomt word dokument på skjermen, har jeg en hel verden åpen foran meg. Flere verdener faktisk. Jeg kan dra hvor jeg vil, besøke hvem jeg vil, og gå inn i univers som ikke finnes ennå. Mitt univers. Stedet jeg drømmer meg bort til når jeg vil være andre steder enn her – et sted der jeg ikke har angst og er redd for ungdommer.

~Pia

Jeg har angst

Å nei, jeg står i veien. Hvorfor ser de på meg på den måten? Hvor kom alle disse menneskene fra? Jeg vil hjem. Hvorfor kan jeg ikke bli liggende i senga hele dagen? Jeg skulle ønske jeg var hjemme. Kan noen få meg bort herfra? Det er andre folk på kinoen, best å bli hjemme. Jeg klarer ikke gå ut døra. Hjemme er best. Jeg klarer ikke dette. Jeg får ikke puste. Pia, rør på deg da! Ikke vær nær meg. Fort, gjem deg! Det er alt for mange mennesker her. Ikke legg merke til meg. Vær så snill, ikke legg merke til meg. Jeg er ikke her, jeg er ikke her. Nei! Hvorfor må jeg ha det sånn her? Hva skal jeg si til dem? Hvordan skal jeg forklare dette? Svimmel. Kvalm. Usikker. REDD.

Okay, Pia. Trekk pusten dypt. Sånn ja. Inn…. Ut…. En gang til. Inn…. Ut…. Pust!

Jeg har ikke peiling på hvordan jeg skal klare å forklare dere noe som helst når det kommer til angsten min. Jeg har begynt å skrive dette blogginnlegget i håp om at det skal hjelpe meg å filme videoen dere får se senere i blogginnlegget. Jepp. Jeg skriver dette før jeg i det hele tatt har filmet videoen.
Jeg har et notat på telefonen min der jeg har skrevet ned ting jeg må huske å snakke om i videoen, så det er ikke nødvendigvis at jeg ikke vet hva jeg vil si, men hvordan jeg skal si det.

Det første, og absolutt viktigste, er at dette er MIN erfaring med angst. Dette er sånn MIN angst er. Alle opplever angst annerledes, så om mine erfaringer ikke er helt like dine, betyr ikke det at en av oss ikke har angst. Det betyr at vi opplever den annerledes.

————————-

Så langt kom jeg, lørdagskvelden jeg satt her for meg selv og prøvde å sette ord på disse følelsene. Nå har jeg filmet videoen. Den er redigert og klar til å bli delt med dere. Jeg vet ikke om jeg har klart å forklare det på en bra måte, men det er det beste jeg fikk til. Dette var aldri en video jeg kom til å bli 100% fornøyd med, og det er heller ikke en video der jeg fikk tatt med alt jeg ville si. Da hadde den blitt flere timer lang, og den er lang nok som den er. Har dere spørsmål, eller noe dere vil at jeg skal utdype nærmere, kan jeg gjerne filme en q&a eller del 2 senere.

Det var ufattelig vanskelig å finne en måte å forklare angsten min på, og løsningen ble å gi dere eksempler. Har gjort så godt jeg kan med å forklare de verste angst/panikkanfallene mine, og håper det kan gi dere et lite bilde av hva jeg prøver å kommunisere. Det er mange flere tilfeller der angsten har midlertidig vunnet, men fant ut at det er best å begynne med de verste.

Jeg gir også noen eksempler på hvem som hjelper meg , og selv om jeg bare nevnte noen, så er alle vennene mine en stor hjelp. Bare en melding fra en av dem kan gjøre dagen bedre, og det betyr veldig mye for meg når Helene tar med seg begge ungene for å få kjørt meg på jobb. Iselin er så flink på å gi komplimenter, og Christine lyser opp dagen min med herlige snapchat-bilder av gutta mine (de er selvfølgelig mest Christine og Kenneth sine, men også litt mine) 🙂 Vennegjengen vår har de nydligste ungene i verden, og jeg blir så glad når jeg får snap av Iselin, Helene og Christine, for da får jeg et glimt av ungene 🙂

Jo mer jeg tenker på videoen, og hva jeg snakket om, jo mer kommer jeg på som jeg skulle tatt med. Derfor er det nok ikke umulig at jeg filmer en del 2 uansett.
Det er bare litt over et år siden at jeg innrømmet til meg selv at jeg har angst, og sa det høyt for første gang, men jeg vet også veldig godt at det er noe jeg har slitt med lenge. Ikke i like stor grad som i dag, for jeg vet at det ble verre etter at jeg bodde i Newcastle. Jeg merket det mer og mer mens jeg bodde der, og da jeg kom hjem igjen, merket jeg det da skolen begynte igjen. Siste året på høgskolen ble et tøft år for meg, men for å være helt ærlig visste jeg ikke hva det var. Jeg visste ikke hva angst var, og hadde aldri hørt noen snakke om det. Det er derfor det er viktig for meg å snakke om det nå. Jeg vil spre budskapet jeg hadde trengt på den tiden. Tenk om det at jeg nå har fortalt dere litt om min angst, kan gjøre at noen andre spør etter den hjelpen de trenger? Om det er fra legen sin, foreldrene, eller venner. Hvis du trenger det, snakk med noen! Det er okay å innrømme at man trenger hjelp.

«Having someone help you doesn’t mean that you failed. It just means that you’re not in it alone» – Eric Messer (i filmen Life as we know it).

Jeg har alltid likt den replikken, så ville inkludere den til dere også. Det tok meg lang tid før jeg lærte meg at det er sant, og på mange områder driver jeg fortsatt å lærer det. La andre hjelpe deg, la de være der for deg. De bryr seg om deg, og at du har det bra – akkurat som du bryr deg om dem, og vil være der når de trenger deg.

Jeg har så vidt snakket med legen min om problemet, og hun ble ikke veldig overrasket tror jeg. Jeg må tilbake og snakke med henne en gang til, for da jeg var der sist, og nevnte det for første gang, var jeg der for noe helt annet, så vi hadde ikke så god tid. Jeg vet ikke om behandling er det rette for meg, men kanskje jeg kan finne noen metoder som hjelper meg å takle det verste av det. Det viktigste er å fortsette å snakke om det. Jeg blir bare mer og mer inspirert av andre som snakker om viktige temaer, og de fortjener en stor takk. Takk for all inspirasjonen.

Takk til Maria som lærte meg at noen ganger må vi være sterke for oss selv, før vi kan være det for andre. At selv om noe er vanskelig å snakke om, så må vi bruke den stemmen vi har, og kanskje nå ut til andre som også vil prate.
Takk til Nellie, som er en av de som ga meg mot til å snakke om dette, for hun viste meg at jeg er ikke alene. Å se hennes youtubevideoer, har gitt meg noen å se opp til, og inspirasjonen til å bruke youtube/blogg til å snakke om det som er viktig for meg.
Takk til alle de andre vennene mine som viser hensyn, og passer på meg. Jeg er så glad i dere.
Takk til familien min, som alltid er der for meg, og er glad i meg uansett hva jeg sliter meg.
Og så er det Guro da, som jeg ikke klarer å finne ord til å takke en gang, så jeg bare håper ho vet hvor glad jeg er i ho, og hvor mye jeg setter pris på kjøringen, og hjelpen hun gir meg når ting blir ille.

Nei huff, nå ble det følsomt her da. Dere vil sikkert se videoen – det er jo kanskje derfor dere er her 🙂 Før jeg setter inn videoen, må jeg også si en stor takk til alle dere som ser på videoene våre, og leser bloggen. Uten støtten deres, og de veldig koselige tilbakemeldingene dere gir oss, hadde jeg ikke vært modig nok til å filme videoen en gang.

Linker:

Vlog – Første gang jeg nevner angsten
Angstanfall på startkurset
Vlog med angstanfall
Mamma glemmer meg

Håper ikke videoen er for rotete, og at dere skjønner litt av hva jeg prøver og forklare dere.

Ha en fortsatt fin dag.

~Pia~

Kjære Linnéa Myhre

Jeg føler jeg bør begynne med en unnskyldning. Det har blitt påpekt flere ganger i kommentarene på videoen våre at jeg sier navnet ditt feil. Jeg kan helt ærlig ikke noe for det. Maria prøvde å vise meg forskjellen på måtene å si Linnéa på, men jeg klarer ikke høre forskjellen, og klarer derfor ikke å si det riktig. Jeg håper du ikke tar det for ille opp, jeg lover jeg har gjort mitt beste.

Jeg har nettopp lest ferdig boka di «Kjære», og ble med en gang inspirert til å skrive et blogginnlegg om den. Dette har fort blitt en av de viktigste, og beste, bøkene jeg har lest. På mange måter føler jeg at den har hjulpet meg, og til og med forandret livet mitt. Jeg har ingen tvil om at filmer og bøker kan forandre livet vårt. Ikke snu det på hodet eller noe, men forandre det ved å endre måten vi tenker på saker og ting. For å hedre boka, og deg Linnéa, så har jeg valgt å skrive dette blogginnlegget i samme format som «Kjære».

Kjære Linnéa

Jeg er ikke i nærheten av så god til å skrive som deg, men jeg håper jeg kan uttrykke meg på en ordentlig måte, og få fram alt jeg vil si.
Det er bare et par dager siden jeg leste ferdig boka di «Kjære», og jeg tenker fortsatt på den flere ganger om dagen. Jeg tenker på hva boka betydde for meg, hva den betyr for deg, og om du syns den var vanskelig å skrive. Jeg kan ikke forestille meg hva det har krevd av deg å få disse ordene ned på papiret, men jeg er så glad for at du gjorde det. Selv har jeg prøvd i over en måned nå å filme en video der jeg snakker om angsten min, men har ikke kommet så langt som å skru på kameraet en gang. Jeg har så lyst til å snakke om det, men hvordan finne ordene til å forklare den?

Takk for at du brukte ordene dine til å skrive «Kjære». Tenk å lese en bok som både får meg til å trekke på smilebåndene, le høyt, for så å gråte mens jeg leser neste brev. Jeg lo godt da jeg leste brevene til Santa Maria, UNIL og Natreen. Jeg fikk klump i halsen og tårer i øynene da jeg leste brevene der du forklarte hvordan du hadde det, og forklarte hva sykdommen gjorde med deg. Jeg trodde jeg visste hva anoreksi var, og det gjorde jeg ikke. Jeg forsto bare en liten brøkdel av sykdommen, men egentlig visste jeg ikke noen ting. Jeg var helt clueless. Takk for at du lærte meg noe viktig. Takk for kunnskapen jeg nå sitter igjen med, og kan lære videre til andre. Du har kanskje ikke tenkt på det, men tenk så mange liv du har påvirket ved å skrive «Kjære». Tenk på alle de som sitter med nye lærdommer de kan dele videre. Man kommer ikke unna kroppspress i dag, og alle vrangforestillingene om hvordan vi bør se ut. Jeg tror du har hjulpet oss et steg i riktig retning med denne boka.

Brevet som virkelig fikk tårene til å trille var Kjære Pappa. Jeg snakket litt om det i vloggen, og fikk snapper dagen etter fra folk som ikke hadde klart å lese brevet, men som nå skulle lese det. Det er også et viktig brev, og for meg ble det veldig personlig. Jeg kunne ikke la være å dra noen små paralleller i det du skriver og mitt eget liv. Paralleller er kanskje feil ord å bruke, men jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal forklare det. Jeg er ikke i samme situasjon med min pappa, men jeg kjenner til det å savne han, men jeg har fortsatt et forhold til han, så jeg skal ikke klage.
Jeg kan på ingen måte få deg til å føle deg bedre angående pappaen din, og for alt jeg vet kan det hende forholdet deres er forandret seg siden boka kom ut (jeg er litt sen med å lese den, jeg beklager dette). Det stakk i hjertet mitt da du skrev om at han leste saken om deg i VG, men ikke sa noe. Jeg kan ikke med sikkerhet si at det er sånn, men mannfolk, spesielt pappaer, kan ha vanskeligheter med å uttrykke seg til døtrene sine.  Jeg håper det var det som skjedde med pappaen din også. Jeg håper han var så stolt av deg  (noe han absolutt bør være) at han ikke visste hvordan han skulle uttrykke seg. I stede for å prøve, lot han heller være.
Jo mer jeg tenker på det, jo mer føler jeg at jeg kanskje ikke vet hva jeg snakker om. Jeg hørte ikke pappa si at han var glad i meg før jeg var 30 år, men jeg har aldri tvilt på at han er det, så det er en stor forskjell her. Jeg tror bare jeg gjerne ville trøste deg på en eller annen måte.

Det var en fin avslutning å lese brevene til vennene dine og Sondre. Da tittet smilet fram igjen gitt. Det var med et stort smil og følelsen av stolthet at jeg leste de siste ordene i boka, for så å lukke den igjen og legge den fra meg på stuebordet. Jeg ble sittende i sofaen i noen minutter og bare tenke på hva jeg hadde lest. Så mange tanker surret rundt i hodet mitt på en gang, og jeg skal ikke kjede deg med alle sammen, men her er en kort oppsummering: TUSEN TAKK.

Hilsen
Pia

Som dere skjønner har jeg lest en bra bok denne uka, og jeg ville selvfølgelig dele den med dere. «Kjære» er en bok skrevet av Linnéa Myhre, og er en morsom, sterk og til tider tøff bok å lese. Hun deler tanker og opplevelser fra livet sitt. Det er morsomme brev og tanker om ting som for eksempel taco og rødbeter, men også en utrolig vanskelig forklaring på hvordan hun har hatt det i livet. Et liv med spiseforstyrrelser og depresjoner. Boka tar opp viktige temaer, og er veldig verdt å lese. Smør deg en brødskive med leverpostei og rødbeter, sett deg godt til rette i sofaen, og les det Linnéa har å si.

Takk til de som allerede har sendt meg snapper og andre meldinger om at dere nå vil lese boka, eller allerede har lest den. Jeg er glad for å se at dere likte den like godt som meg.

Jeg forventer ikke at Linnéa skal lese dette, men for å hedre boka og Linnéa ville jeg skrive et brev til henne uansett.
På tirdag kommer det en Norwaytwins leser-video der Guro snakker om samme bok, og hva hun syns om den. For å gi dere en liten sneak peek:

Ha en frostat fin søndagskveld/natt 🙂

-Pia-