Jeg har angst

Å nei, jeg står i veien. Hvorfor ser de på meg på den måten? Hvor kom alle disse menneskene fra? Jeg vil hjem. Hvorfor kan jeg ikke bli liggende i senga hele dagen? Jeg skulle ønske jeg var hjemme. Kan noen få meg bort herfra? Det er andre folk på kinoen, best å bli hjemme. Jeg klarer ikke gå ut døra. Hjemme er best. Jeg klarer ikke dette. Jeg får ikke puste. Pia, rør på deg da! Ikke vær nær meg. Fort, gjem deg! Det er alt for mange mennesker her. Ikke legg merke til meg. Vær så snill, ikke legg merke til meg. Jeg er ikke her, jeg er ikke her. Nei! Hvorfor må jeg ha det sånn her? Hva skal jeg si til dem? Hvordan skal jeg forklare dette? Svimmel. Kvalm. Usikker. REDD.

Okay, Pia. Trekk pusten dypt. Sånn ja. Inn…. Ut…. En gang til. Inn…. Ut…. Pust!

Jeg har ikke peiling på hvordan jeg skal klare å forklare dere noe som helst når det kommer til angsten min. Jeg har begynt å skrive dette blogginnlegget i håp om at det skal hjelpe meg å filme videoen dere får se senere i blogginnlegget. Jepp. Jeg skriver dette før jeg i det hele tatt har filmet videoen.
Jeg har et notat på telefonen min der jeg har skrevet ned ting jeg må huske å snakke om i videoen, så det er ikke nødvendigvis at jeg ikke vet hva jeg vil si, men hvordan jeg skal si det.

Det første, og absolutt viktigste, er at dette er MIN erfaring med angst. Dette er sånn MIN angst er. Alle opplever angst annerledes, så om mine erfaringer ikke er helt like dine, betyr ikke det at en av oss ikke har angst. Det betyr at vi opplever den annerledes.

————————-

Så langt kom jeg, lørdagskvelden jeg satt her for meg selv og prøvde å sette ord på disse følelsene. Nå har jeg filmet videoen. Den er redigert og klar til å bli delt med dere. Jeg vet ikke om jeg har klart å forklare det på en bra måte, men det er det beste jeg fikk til. Dette var aldri en video jeg kom til å bli 100% fornøyd med, og det er heller ikke en video der jeg fikk tatt med alt jeg ville si. Da hadde den blitt flere timer lang, og den er lang nok som den er. Har dere spørsmål, eller noe dere vil at jeg skal utdype nærmere, kan jeg gjerne filme en q&a eller del 2 senere.

Det var ufattelig vanskelig å finne en måte å forklare angsten min på, og løsningen ble å gi dere eksempler. Har gjort så godt jeg kan med å forklare de verste angst/panikkanfallene mine, og håper det kan gi dere et lite bilde av hva jeg prøver å kommunisere. Det er mange flere tilfeller der angsten har midlertidig vunnet, men fant ut at det er best å begynne med de verste.

Jeg gir også noen eksempler på hvem som hjelper meg , og selv om jeg bare nevnte noen, så er alle vennene mine en stor hjelp. Bare en melding fra en av dem kan gjøre dagen bedre, og det betyr veldig mye for meg når Helene tar med seg begge ungene for å få kjørt meg på jobb. Iselin er så flink på å gi komplimenter, og Christine lyser opp dagen min med herlige snapchat-bilder av gutta mine (de er selvfølgelig mest Christine og Kenneth sine, men også litt mine) 🙂 Vennegjengen vår har de nydligste ungene i verden, og jeg blir så glad når jeg får snap av Iselin, Helene og Christine, for da får jeg et glimt av ungene 🙂

Jo mer jeg tenker på videoen, og hva jeg snakket om, jo mer kommer jeg på som jeg skulle tatt med. Derfor er det nok ikke umulig at jeg filmer en del 2 uansett.
Det er bare litt over et år siden at jeg innrømmet til meg selv at jeg har angst, og sa det høyt for første gang, men jeg vet også veldig godt at det er noe jeg har slitt med lenge. Ikke i like stor grad som i dag, for jeg vet at det ble verre etter at jeg bodde i Newcastle. Jeg merket det mer og mer mens jeg bodde der, og da jeg kom hjem igjen, merket jeg det da skolen begynte igjen. Siste året på høgskolen ble et tøft år for meg, men for å være helt ærlig visste jeg ikke hva det var. Jeg visste ikke hva angst var, og hadde aldri hørt noen snakke om det. Det er derfor det er viktig for meg å snakke om det nå. Jeg vil spre budskapet jeg hadde trengt på den tiden. Tenk om det at jeg nå har fortalt dere litt om min angst, kan gjøre at noen andre spør etter den hjelpen de trenger? Om det er fra legen sin, foreldrene, eller venner. Hvis du trenger det, snakk med noen! Det er okay å innrømme at man trenger hjelp.

«Having someone help you doesn’t mean that you failed. It just means that you’re not in it alone» – Eric Messer (i filmen Life as we know it).

Jeg har alltid likt den replikken, så ville inkludere den til dere også. Det tok meg lang tid før jeg lærte meg at det er sant, og på mange områder driver jeg fortsatt å lærer det. La andre hjelpe deg, la de være der for deg. De bryr seg om deg, og at du har det bra – akkurat som du bryr deg om dem, og vil være der når de trenger deg.

Jeg har så vidt snakket med legen min om problemet, og hun ble ikke veldig overrasket tror jeg. Jeg må tilbake og snakke med henne en gang til, for da jeg var der sist, og nevnte det for første gang, var jeg der for noe helt annet, så vi hadde ikke så god tid. Jeg vet ikke om behandling er det rette for meg, men kanskje jeg kan finne noen metoder som hjelper meg å takle det verste av det. Det viktigste er å fortsette å snakke om det. Jeg blir bare mer og mer inspirert av andre som snakker om viktige temaer, og de fortjener en stor takk. Takk for all inspirasjonen.

Takk til Maria som lærte meg at noen ganger må vi være sterke for oss selv, før vi kan være det for andre. At selv om noe er vanskelig å snakke om, så må vi bruke den stemmen vi har, og kanskje nå ut til andre som også vil prate.
Takk til Nellie, som er en av de som ga meg mot til å snakke om dette, for hun viste meg at jeg er ikke alene. Å se hennes youtubevideoer, har gitt meg noen å se opp til, og inspirasjonen til å bruke youtube/blogg til å snakke om det som er viktig for meg.
Takk til alle de andre vennene mine som viser hensyn, og passer på meg. Jeg er så glad i dere.
Takk til familien min, som alltid er der for meg, og er glad i meg uansett hva jeg sliter meg.
Og så er det Guro da, som jeg ikke klarer å finne ord til å takke en gang, så jeg bare håper ho vet hvor glad jeg er i ho, og hvor mye jeg setter pris på kjøringen, og hjelpen hun gir meg når ting blir ille.

Nei huff, nå ble det følsomt her da. Dere vil sikkert se videoen – det er jo kanskje derfor dere er her 🙂 Før jeg setter inn videoen, må jeg også si en stor takk til alle dere som ser på videoene våre, og leser bloggen. Uten støtten deres, og de veldig koselige tilbakemeldingene dere gir oss, hadde jeg ikke vært modig nok til å filme videoen en gang.

Linker:

Vlog – Første gang jeg nevner angsten
Angstanfall på startkurset
Vlog med angstanfall
Mamma glemmer meg

Håper ikke videoen er for rotete, og at dere skjønner litt av hva jeg prøver og forklare dere.

Ha en fortsatt fin dag.

~Pia~

Kjære fotgjengere

Kjære fotgjengere, ja dere som er ute og rusler langs gatene her i Moss, og sikkert mange andre steder også, men kan bare snakke ut i fra min erfaring her i Moss.

Vær så snill og gjør meg en tjeneste…

Slutt og småjogg over fotgjengerfeltet. Jeg ser alt for mange, både gamle og unge, som får det veldig travelt når de skal over veien. Mange vinker og takker, noe som bare er hyggelig, og så småjogger de over til andre siden av veien.
Det er faktisk min plikt, som sjåfør, og stoppe for dere. Dere kan bruke akkurat så lang tid dere vil. Om dere velger og krabbe over eller stoppe halvveis for en liten, spontan piknikk, så MÅ jeg vente til dere har krysset veien før jeg kjører videre.
Jeg syns det er trist at mange av dere stresser over veien fordi sjåførene skal få kjøre videre. Jeg har tid til at du kan GÅ over veien, jeg har tid til å vinke eller nikke tilbake til deg, jeg har rett og slett tid. Fordi jeg vil, og fordi jeg må.

Så kjære fotgjengere, neste gang du skal over veien, gå rolig og forsiktig over veien med hodet høyt. Dette er din rett. Kanskje du til og med vil snu deg å hilse til sjåføren og h*n kan hilse tilbake. 🙂

Ha en fin helg alle sammen ❤

~Guro~

Noe vi ville prate om | PCOS

Pia og jeg har lenge hatt lyst til å lage en video om dette, men har ikke helt klart det for vi syns det er litt vanskelig å prate om. Det er flaut, og det er noe vi har i bakhodet hele tiden, men vi vet at vi er ikke de eneste som har denne sykdommen så vi hadde veldig lyst til vise at det er greit og snakke om flaue ting også.
Derfor satte vi oss ned, skrev ned de punktene vi ville ha med og snakke om i videoen og så skrudde vi på kameraet og snakket i vei. Vi forteller om alt, til og med den siden av PCOS vi absolutt hater, men alt skulle frem.

Hvis du vil lese mer om PCOS kan du gjøre det her. Vi vet jo hva sykdommen går ut på, men er ikke så veldig flinke til og forklare det 🙂

Vi la ut denne videoen på onsdag og vi vil gjerne takke for alle de flotte kommentarene vi har fått, og takke for hvor mange av dere som deler deres erfaring med PCOS ❤ Det betyr veldig mye for oss.

~Guro~

To Gobi, or not to Gobi

Pia og jeg har testet ut en app vi ikke har brukt før, eller Pia hadde visst så vidt brukt den, men ingen av oss visste sånn helt hva den gikk ut på.
Vi fikk en mail fra en som jobber med Gobi som lurte på om vi ville begynne og bruke den, og så snakke litt om hva vi syns. Det var ikke noe problem, så Pia og jeg lastet ned appen, som er gratis bare sånn at det er sagt, og begynte og bruke den. Vi liker den veldig godt, ikke overraskende kanskje siden vi er ganske glad i alt av sosiale medier, og vi vil helt klart fortsette og bruke Gobi.
Gobi er en sosial media plattform der man kan sende snaps i grupper. For eksempel, Pia og jeg har gruppa Norwaytwins på Gobi. Sender vi ut et bilde eller video, kan alle i gruppa se det. Hvis noen i gruppa vil sende et svar kan også alle i gruppa se det, så det blir ikke bare en kommunikasjon mellom oss og dere, men også dere imellom og det syns Pia og jeg er veldig spennende.

I videoen viser vi frem appen og forklarer litt hvordan den fungerer.

Vi syns det er veldig morsomt med disse sosiale mediene som gjør at vi kan snakke med dere, og dele mer om oss og hverdagen med dere. Vi må bare bli flinkere til å huske på å bruke de 🙂

Hvis du er en Gobi bruker så bli med i gruppen vår for mer festligheter 🙂

*Vi får ikke betalt for å skrive dette innlegget eller lage videoen. Alle meningene er våre egne.*

~Guro~

Er du klar over hva du har gjort?

Til deg som mobbet oss

Kanskje du vet det er deg jeg snakker til, kanskje ikke. Du ertet jo bare litt, så det er ikke meg ho snakker til…. Jo, det er det.
Jeg vet ikke om du mente å være slem, eller om du slet med ting selv som gjorde at du tok det utover oss. Man kan aldri vite hva som foregår i hodet til folk, men en annen ting du aldri kan vite er hva nettopp dine ord gjør med andre. Er du klar over hvor vondt det gjorde hver gang du kalte meg feit, stygg eller en av de utallige andre tingene du sa? Er du klar over hvor mye knuten jeg hadde i magen vokste hver gang jeg hørte deg le? Var det meg du lo av denne gangen også?

Jeg har tenkt en del på dette i det siste, for jeg trodde helt ærlig at jeg hadde lagt mye av det bak meg, men det har jeg ikke. Jeg blir fortsatt ungdomsskole-Pia når jeg hører navnet ditt, eller ser noe som minner meg om deg. Ja, vi blir voksene, men vi bærer det med oss! Det DU kalte meg på barne- og ungdomsskolen er fortsatt en stor del av hvem jeg er, og ordene ringer i hodet mitt hver dag. Hvorfor er jeg ikke bra nok sånn som jeg er? Hvorfor hadde jeg vært så mye mer verdt for deg hvis jeg var tynnere, penere eller kulere? Kan du helt ærlig svare på disse spørsmålene? Hva gjorde at du var så mye mer verdt enn meg?

Er du klar over at jeg fortsatt forventer å bli mobbet av alle jeg møter? At jeg ikke liker å møte nye mennesker for jeg er livredd for at de vil se det du så. Jeg gjør meg så usynlig som mulig, og håper på å komme meg gjennom dagen usett. Er du klar over at et rom fullt av mennesker er nok til at jeg får panikk og flykter?

Vi ble ikke mobbet på videregående, men DU var med meg hver dag. Du gjorde meg usikker og redd, og det resulterte i at jeg satt der i hjørnet mitt og snakker med så få folk som mulig. Er du klar over at takket være deg, vet jeg navnene til de jeg gikk i klassen til, men jeg kjenner de ikke. Hvor mange vennskap robbet du meg for? Jeg fikk venner – gode venner, som fortsatt er vennene mine i dag, men jeg turte ikke snakke med de andre i klassen. Du tok fra meg det.

Skolen skal være en positiv opplevelse. Det er meningen at man skal glede seg til å gå på skolen. Man skal lære, leke, le og leve. Du tok fra meg det. Du gjorde skolen til et mareritt, og jeg ville heller være hjemme enn å dra på skolen og møte deg. Du gjorde meg redd og lei meg. Hvem ga deg retten til det?

Jeg kunne ikke gjøre noe riktig i dine øyne. Jeg hadde ikke de riktige klærne, jeg var ikke kul nok, og jeg fikk gode karakterer. Når ble det en negativ ting? Er du klar over at du ødela det også? På videregående sa jeg aldri noe i timene. Tenk om jeg kunne svaret? Da ville jo klassen min kalle meg skolelys igjen, akkurat som du gjorde. Eller hva om jeg svarte feil? Da ville de le av meg, akkurat som du gjorde. Skolelyset svarte feil. Er du klar over hva jeg gjorde i stedet? Jeg holdt kjeft. Jeg rakk aldri opp handa, og hvis læreren spurte meg direkte sa jeg alltid at jeg ikke visste svaret. For å slippe og bli spurt, gikk jeg til læreren før timen, løy og sa at jeg ikke hadde gjort leksene. Jeg ville heller at han skulle tro jeg ikke gjorde leksene mine enn å spørre meg. Det resulterte i dårligere karakterer, og jeg var ikke lenger det skolelyset du kjente. Jeg var ikke en gang en person jeg kjente.

Er du klar over synet du har gitt meg på mennesker? Jeg tror automatisk at de tenker noe stygt om meg, og det er ufattelig urettferdig av meg. Pga deg, tror jeg alle er slemme, og når jeg går ute blant folk, klarer jeg ikke å tenke på noe annet enn hva de tenker om meg. Hvis noen lar blikket hvile på meg i mer enn ett sekund, er jeg overbevist om at de tenker noe stygt om meg, og jeg vil vekk. Hva gir meg rett til å legge den slags oppførsel på andre mennesker? Jo, det er deg. Du gjorde dette mot meg.

Du trenger ikke mobbe noen i flere år for at det skal ha konsekvenser. En gang er nok – et ord er nok. Jeg ble allerede mobbet hver dag, og selv om du kanskje ikke visste det, så var din kommentar nok til å gjøre skade. Hvorfor skal vekten min ha noe med at du vil ha kontakt med meg igjen? Betydde jeg så lite for deg de årene vi var venner? Mobbing bør ikke være verbalt heller. Utestengelse kan være like skadelig, og følger oss på samme måte som ordene dine.

Jeg skriver ikke dette for at du skal bli lei deg, jeg skriver dette for at sånne som deg skal våkne opp og forandre seg. DU i dette innlegget er ikke bare en person, men alle som har mobbet oss, og nå representerer du alle andre som mobber også. Vi kan ikke forebygge mobbing bare ved å ta oss av ofrene, vi må få mobberne til å forstå også. Er du klar over hva ordene dine gjør med de du sier de til?

Vi blir alle voksene etterhvert, men utfordringen er å oppføre seg voksent. Jeg fikk et spørsmål en gang om jeg hadde tilgitt de som mobbet meg, og jeg svarte et klart nei. Jeg kan ikke tilgi deg, ikke før jeg vet at du ikke er den personen lenger. Det kan godt hende det er galt av meg, men jeg må få noe bevis på at du vet at det du gjorde var galt. Jeg har sett det hos noen av dere, og det er jeg glad for. Jeg liker å tro at oppførselen din tilhører fortiden, og at du i dag er voksen. Da er det lettere å tilgi deg, men en ting vil jeg ha klart og tydelig. Jeg tilgir ikke for din skyld, men for min. På en eller annen måte må jeg klare å legge deg bak meg, og derfor tilgir jeg deg. En del av meg holder fast ved hva du har gjort mot meg, og den delen syns ikke du fortjener å bli tilgitt. Ikke før du har tatt ansvar for hva du gjorde, og det vet jeg at aldri skjer, så jeg gjør alt JEG kan for å tilgi deg – for min skyld.

Noe annet jeg gjør for min skyld er å snakke om det. Jeg sier aldri navnet ditt, men jeg prater om hva jeg har vært gjennom. Det er ikke sunt å holde sånne ting inni seg for lenge, og min terapi har blitt å snakke om det. Kanskje noen andre som går gjennom det samme får trøst av å vite at de ikke er alene. Andre har gått gjennom det samme. Kanskje noen leser dette og tenker to ganger før de sier noe slemt til klassekameraten sin i morgen. Hvis jeg kan hjelpe bare et menneske ved å fortelle min historie, så var alt sammen på en måte verdt det.

For meg har redningen vært Guro, familien og vennene mine. Jeg tar trøst i at de ser noe i meg, som du og jeg aldri klarte, og det hjelper meg til å se det nå. Ser du hvordan andres positive ord hjelper meg i motsetning til hvordan dine ødela meg?

Er du klar over hva du har gjort? Hva dine ord og handlinger gjorde med meg – hva de fortsatt gjør? Nei, jeg tror ikke det.

-Pia-

Oh, the good old days

Forestill deg dette: Du kommer hjem fra skolen, leksene er gjort og nå kan du finne på noe gøy. Det er ikke noe som heter internett, smarttelefon eller pokemon go. Du kan ikke sette deg ned og se på Netflix. Det eneste du kan se på er de programmene som går på tv akkurat nå. Ingen muligheter til å pause programmet eller spole tilbake, hvis ikke det er noe du har tatt opp på VHS da. Hva er VHS? Det er som en stor kassett. Hva en kassett er? Spør foreldrene dine 🙂 Datidens cd 😉 Tvseriene vi fulgte med på gikk til et fast tidspunkt. Vi kunne ikke se en hel sesong av noe på Netflix, og alle Disneyfilmene kjøpte vi på de såkalte VHSene.

Hvis du skulle «chatte» med vennene dine måtte du ringe de på hustelefonen, «Hei det er Pia, kan jeg få snakke med Stine?». Hvis de bodde i nærheten gikk vi til dem, «Hei, kan Jannike komme ut å leke?» Ute lekte vi gjemsel, boksen går, spilte basketball, hoppet strikk eller løp rundt i skogen. Vi samlet på alt mulig rart, og kunne sitte med dette i timesvis. Viskelær, frimerker, glansbilder, brevpost, klinkekuler, pogs osv.

Internett fikk vi ikke før Guro og jeg gikk siste året på barneskolen (tror jeg. Det var rundt den tiden der). Vi kunne ikke være på nettet lenge av gangen, for den var koblet til telefonlinja, så telefonen ble opptatt når vi brukte internett. What?? I tillegg måtte man betale ut ifra hvor mye internett man hadde brukt. Det var ikke en pris for ubegrenset bruk. Nei da, her måtte man betale pr minutt. Det ble noen høye telefonregninger for å si det sånn.

Jeg husker da pappa gikk fra personsøker til mobil på jobb. Bestefar hadde også mobil. Den så nesten ut som en liten koffert, og veide mange kilo. Vi var ganske store da vi greide å bære den fram og tilbake fra hytta.
Vi fikk vår første mobil da vi gikk på ungdomsskolen. Det var en Motorola telefon, eller mordvåpenet som en på skolen kalte den. Den kom utstyrt med antenne som måtte dras opp hver gang man skulle snakke i telefonen, og ikke stor annet. Det var ikke kamera på den, og pretty much det eneste vi kunne gjøre var å sende meldinger og ringe. På den tiden var det morsommere å ringe til folk, nå sender vi bare en melding (til Kenneths store irritasjon). Den ble kalt mordvåpenet fordi den var gedigen. Hadde vi slått noen i hodet med denne greia kunne vi gjort ordentlig skade. Det var egentlig bare en stor klump. Derfor kunne man ikke bare ha den i lomma, for det var den for stor til, men det var en positiv ting. Mobilene kom også med «farlige» strålinger, som ikke bare kunne ta livet av oss (mormors ord, ikke mine), men hvis mobilen og bankkortet lå for nære hverandre over lengre tid, ble magnetstripa på kortet ødelagt. Både Guro og jeg måtte i banken hvertfall en gang hver for å få nytt kort pga dette. Fikk den samme beskjed fra banken begge to; ha mobil og bankkort separert under alle omstendigheter. Det var ikke snakk om mobildeksler med bankkortlommer i hvertfall 🙂

Det er ikke bare teknologien som har forandret seg. Slengbukser har rukket å komme på moten for så å forsvinne i noen år, og så komme tilbake igjen flere år senere (ifølge mamma har dette også skjedd flere ganger siden hun var ung). Og uansett hvor mange klær du hadde på deg, skulle du ha en skjorte knyttet rundt livet. Det som ungdommen (:D) i dag kaller crop tops (?), ja det fantes på den tiden også. Vi hadde en med et stort bilde av Spice Girls på.

Musikken!!Take that, Boyzone, Backstreet Boys, Westlife (min favoritt), Spice Girls, TLC, S club 7, B*Witched og Destiny’s child. Det var musikk det 🙂 Det kan godt hende noen er uenig, men jeg syns det var mer fokus på musikken før. Nå skal alle være så perfekte og sexy. Kroppspress har selvfølgelig alltid vært der, men jentene i Spice Girls hadde personligheter. Hvor ekte disse personlighetene var, spiller egentlig ikke noen rolle, men de hadde de, og viste dem fram. I dag er det om å gjøre og være så sexy som mulig. Klærne dekker bare det mest nødvendige, og hår og sminke skal være perfekt. Alt som ikke er perfekt blir fikset på og redigert bort. Jeg mener, når man ikke kan legge ut bilder på Instagram uten å fjerne kviser og minske midjen, har det, etter min mening, gått for langt. Hvorfor legger vi så mye press på oss selv, og andre, om å være perfekte?
Du er «perfekt» når du er den du er. Kviser og alt. Jeg sier ikke at man ikke kan føle seg usikker og misfornøyd med ting, men la oss slutte og streve etter perfeksjon. Hva er perfekt? Hvem får bestemme hva som er perfekt? Ingen kan bestemme at noe skal gjelde alle mennesker. Vi har alle forskjellig smak, så noe du ville ansett som perfekt, er kanskje ikke det samme som jeg ville kalt perfekt, og hvordan skal den tingen da bli perfekt for oss begge?
Det jeg vil fram til er, ingenting er perfekt. Vi har alle noe ved oss selv som vi gjerne skulle forandret på, og når/hvis vi får til den forandringen, vil vi finne noe nytt å forandre på. Vi er hvem vi er. Aksepter det, vær stolt av det, bruk det, og du vil komme så nærme perfekt som er mulig. Ikke prøv å vær perfekt. Tenk deg hvor kjedelig verden ville vært hvis vi alle var perfekte. Nei takk. Jeg vil heller ha oss som vi er. Vi har våre feil, men vi er gode nok. Du er god nok.

Jeg er ikke perfekt, tvert imot, men jeg gjør mitt beste for å være den beste versjonen av meg selv, og mer enn det kan ikke jeg, eller andre, forlange.

-Pia-